"Jag vill dra dit hvor ingen har varit förut, et ställe der det fan inte finns nånn snut" - Pönkarna.

Hobart.

Hobart?

Jeg ser ut over en vinge, ned på Sydney i tusmørket mens piloten legger oss sidelengs for å fly sørover kysten. Den Sentral-Amerikanske Surfe-ekspedisjonen 2004/2005 er på vei lenger sør enn noensinne. Den er på vei til Hobart.

Noen timer tidligere:

Mens jeg researchet et nytt reisebrev fra Stillehavet, gjorde jeg en uventet oppdagelse på en gammel, gulnet og obskur webside. Jeg så over gamle kart over Australia, hvor tidligere ekspedisjoner så langt hadde vært en skuffelse - de hadde ikke truffet gull, for å si det slik. Nederst i høyre hjørne på kom jeg over en detalj av kartet jeg hadde manglet fra min egen kopi. Nedenfor det australske kontinentet ligger det en stor, trekantet øy jeg ikke har lagt merke til før, og omrisset på kartet alene av denne ville, uregjerlige klippen i sørishavet ser demonisk ut.

Jeg måtte ta opp den ekstra sterke monokkelen med skjelvende hånd. Til nå hadde jeg avskrevet tasmanske djevler og fangekolonier som fjerne myter jeg ikke hadde fulgt opp, en slags landet-østenfor-måne-sør-for-australia-historie, men her var øya svart-på-hvitt på kartet. Jeg hadde basert utforskningen av Australia på mangelfull informasjon. Gamle skrøner fra havnekneiper viste seg å være virkelige.

Tasmania.

Jeg la det første reisebrevet til side. Egentlig hadde jeg avskrevet Australia nå, krysset det av i margen som ferdig utforsket, og var på vei til å forberede neste paradisjakt til Hawai'i. Men Tasmania kiler nysgjerrigheten. Jeg vet ingenting, jeg har ingen meninger, ingen forventninger, ingen forutinntagelser. Det er et hvitt punkt på kartet.

Hobart?

Australias nest eldste by har 200.000 innbyggere og har verdens nest dypeste havnebasseng etter Rio de Janeiro. Hobart vender ut mot søris-havet i sørøst, og har 1270m høye Mt. Wellington i ryggen i nordvest. Den ligger bare 2 timer med fly fra Sydney - men siden det først kreves 20 timer fly fra Europa til Sydney er det kanskje mange som like gjerne stopper der når de drar til denne siden av kloden.

Fire timer senere, en ullgenser i en bag, flyet til Hobart.

Hobart Skyline

:P

Jeg glor på en buss-tabell med to oppføringer. En buss om kvelden, og en buss til 30 minutter etter den første. Bussen stopper i Port ArthurThe Tasman Peninsula. Tasmanias opprinnelige natur-ressurs og bakgrunnen til at det ble opprettet en by her i første omgang: råskap og utilgjengelighet. Langs kysten av halvøya Tasman stuper 300 meter høye klipper som Devils Point og Demon Kitchen ned i det uregjerlige havet nedenfor, en av verdens mest uforutsigbare skipsleier. Passasjen til fastland, The Eaglehawk Neck, var den godt bevoktede portalen til friheten når Port Arthur var det britiske imperiets mest avsidesliggende straffekoloni.

Her regjerte fengselsdirektører som Lt. Governor "Mad Davey", kjent for å mer eller mindre umiddelbart etter ankomst til Tasmania innså at det var altfor få kvinner tilgjengelig. Han løste det problemet ved å få 200 kvinnelige fanger sendt fra Sydney - 200 kvinnelige fanger som jevnlig ble invitert til guvernørboligen for å beære guvernøren med sitt selskap. Tilbakestående Martin John Bryant drepte 35 mennesker her i Australias verste massemord gjennom tidene den 28. april 1996. Hendelsesforløpet fra den korte tiden han gikk berserk lyder uvirkelig: "All of these events, back to the first bullet that killed Mr Ng, took approximately 15 seconds. In this time, 12 people were dead and 9 more were wounded" (osv..).

Gjennom 100 år som fengsel har også en del annet blod, tårer og galskap rent utover det skrinne jordsmonnet, og de gamle spøkelsene har selskap med de tasmanske djevlene når de hjemsøker de kalde viddene. Fryktløse, opptil to meter høye, med øyne som lyser i mørket og med styrke og vilje til å rive en mann i to. Med en ustanselig tørste for blod er de et livlig tilskudd til faunaen når de er ute på jakt etter solnedgang.

En papegøye flyr av gårde i vill frykt.

Venstre: Vannet fryser til is av skrekk. Høyre: Mats ser bekymret inn i horisonten.

Nå jeg ber om busstabellen på turistinformasjonskontoret hører jeg stiften på en gammel grammofon skli av plata så musikken stopper med et skrik. En lystig gjeng menn setter ned muggene med grogg og skuler på den fremmede som om det gjærer til trøbbel. I hjørnet, foran hylla med brosjyrer over lokale restauranter, står det en mann med kappe som hurtig setter tilbake et hefte med flyers for sjømatrestauranter før han hurtig og uten å se seg tilbake går ut. Hobart Turistinformasjons representant lener seg frem og ber meg legge merke til at mens det kun går to busser ut til den Tasmanske halvøya om dagen, går det faktisk ingen tilbake.

Jeg legger merke til at hun har rett. Hvordan skal jeg komme meg hjem?

Hun ser på meg som om hun prøver å merke seg signalementet mitt.

Men hvorfor? Mats, like glad!

Hun snur seg vekk og fortsetter å sortere postkort, og jeg rusler lutrygget og skuffet ut. Ytterst, ytterst, forbi hele den forbannende tasmanske halvøya, ligger nemlig beryktede Shipsterns Bluff. Shipsterns skal være verdens villeste big wave spot, med bølger over 25 meter høye når det er riktig swell fra sørøst. De sier den er Teahupo'o fra helvete, den var lenge holdt hemmelig, og enda lenger ansett som umulig å surfe. Hadde jeg i det hele tatt kommet meg ut til Port Arthur ville det vært en dagsmarsj gjennom ulent terreng for å komme frem til klippene der bølgene bryter. Og det er hvis ikke djevlene lukter kristenmannsblod.

Skuffelsen er nå én ting, samtidig føler jeg en glede i at det finnes ting i verden som fortsatt ikke er tilgjengelig på én times varsel. Det viser seg at det faktisk var en solid swell fra sørøst denne helga, og om realismen i å få tuberides på Shipsterns for øyeblikket er noe relativ, så må man lære å krabbe før man kan lære å gå. Og da er det en god start å bare komme frem. Jeg føler en fryd i at jeg ikke klarer å komme frem denne gangen. Jeg må prøve igjen! Ekstra innsats! Her er en greie som ikke bare kommer av seg selv!

Jeg fryser nedover ryggen av fascinasjon.

Hobart turistinformasjonskontor

Langt, langt vekk fra havet. På toppen av Mount Wellington.

Tasmania trenger fortsatt flere kvinner. I sentrale Hobart er det et mann:kvinne-forhold på 152:100, som er trist nok. Skumlere er at 48% av mennene rapporterer å være i et forhold, mens 41% av kvinnene gjør det. Det er ei lita øy, langt fra folk. Men her er stien gått opp av andre. Den klassiske løsningen er, som Mad Davey demonstrerte, å få kvinner sendt ned fra Sydney.

Lille Angela dukker opp på flyplassen når hun skjønner at jeg ikke kommer til å tilbringe min tasmanske ekspedisjon med å stoisk utfordre de siste utemmede frontene mellom menneske og natur. Det er surferegel nummer 1: surfeturer uten bølger forfaller til fyll. Og den moroa vil flere være med på.

Kjærlighet og blomster på pinne. La la la la.

She Rats går på scenen etter Popolice, mekker opp utstyret og det senker seg et rødt lys over scenen på Trout Café. Vokalist David Freeman ser ut til å være like gammel som resten av bandet tilsammen og keyboardist Leigh R. ser ut til å ha rømt fra et reggaeband (eller en avrusningsanstalt). Det er nesten halvfullt i publikum, og to stykker går to skritt frem fra baren opp til scenekanten. I'm all shook up: Det er releasekonsert for She Rats første album.

Det er vår tredje dag med konserter. Kultursidene i lokalavisa The Mercury lyder som et festival-program - en vanlig vintertorsdag i juni: 12 konserter på like mange scener. En vanlig vinterfredag i juni: 36 konserter på like mange scener. Jazz, åpen mic, reggae, funk, raves, synthpop, whatever. I dag har vi endt opp på psychobilly med She Rats, fordi The Vasco Era og Whiskey Go Go's kosta nesten hundre spenn, og jeg ikke fikk nok av The Trout med Viva Computer og Tom Bombadil på torsdag etter vare Simone og The Sign's kitchen table sessions på Irish Murphy's. I kulde og blest har tasmanierne omfavnet musikk for å holde varmen.

Jeg vet ikke om She Rats spiller psychobilly med vilje, eller helhjertet feiler i å spille vanlig rockabilly, men det går en david lynchsk stemning gjennom lokalet når Hobarts eneste rockabillybabe rister på hoftene i det røde lyset foran scenen så leopardmønsterkjolen flagrer.

- We have She Rats tea towels for sale! Drop by the stand!

Freeman gir jernet for å sjarmere publikum, men det virker som publikum enten kom ferdigsjarmert eller ikke er til røre.

- Hey! It's a joke!

Konserten begynner å nærme seg slutten.

- Teatowels! That's ridiculous!

I mangel av en passende illustrasjon til historien over, symboliserer denne potente palmen den eksplosive energien i situasjonen.

Angela kommer til bordet med ostefatet og vinen, vi har klart å kjempe til oss to krakker ved langbordet i Salamanca Wine Cellar (eller noe sånt). Alkoholen svekker antakelig dømmekraften min, men jeg begynner å like Australia mens jeg svelger ned lokal tasmaner-ost med lokal tasmaner-vin. Jeg innser jeg har brutt reiseregel nummmer én, som vi oppdaget i Indonesia: Dra for det som faktisk er, ikke for forventningene.

Angela heller i litt mer vin. Vi har det ganske trivelig i undergrunnen, under radaren, i stedene ingen nevner. Hobart. Det ble ikke noe surf, denne gangen, ingen bølger og ingen drager eller demoner. Det ble vin, kjøtt og trubadurer. Når den første planen falt sammen dukket kvinnen opp og reddet dagen. The adventure begins when something goes wrong.

Men Shipsterns Bluff ligger fortsatt der ute og pumper.

Angela undersøker om sine hjertesmeltende evner også fungerer på is.

Mats undersøker om sine vinvarmende egenskaper også fungerer på hjerter.

To be continued...

Referanser i teksten
The She Rats Popolice Pönkarna Kart Australia+Tasmania
Central America 2004/05 Viva Computer Hawaii Rio de Janeiro
Mt. Wellington Port Arthur Tasman Peninsula Tasmanian Devil
Shipstern's Bluff Trout Bar & Café The Vasco Era Whiskey Go Go's
Dette er et reisebrev fra Onkel Reisende Mats' jordomreise, som startet i Costa Rica i August 2004 og forhåpentligvis pågår fortsatt. Send epost til mats@einarsen.no om du likte dette reisebrevet, så blir han glad, skriver flere og setter deg på mailinglista. <<Tilbake til flere reisebrev og bilder