The Great Ocean Road: I en strekning langs Australias sørkyst er det en vei som slanger seg frem mellom klipper og bølger, gravd ut av fjellet med håndkraft og dynamitt av soldater som kom hjem fra første verdenskrig, slik at de skulle ha noe å gjøre. Monica inviterer Mats med på kjøretur slik at de også skal ha noe å finne på.

20 km down, 1381 to go. Monica tenker over det å dra på roadtrip med noen uten førerkort.

Se for deg meg og deg,
på en øde landevei.

Så glade sammen,
på vei mot Drammen.

(The Turtles, So happy together)

Mats tenker på hvor gøy dette skal bli.

Adelaide ble opprettet som by på begynnelsen av 1800-tallet rundt et kvadratisk gatenett, som på svært fornuftig vis ble laget med så brede gater at byen har kunnet utvikle seg som provinshovedstad og millionby uten de trafikkproblemene som plager Melbourne og Sydney og fortsatt ha plass til grønne alléer i sentrum. Tyskere hadde lenge byen som mål når de forlot Europa for å unnslippe religiøs forførlgelse, og derfor er det heller ikke ufortjent når Adelaide også kalles The City of Churches. Australias høyeste gjennomsnittalder finner man også her, med nesten 25% av befolkningen godt inn i alderdommen.

Kanskje denne kombinasjonen av aldrende religiøse tyskere og fornuftig byplanlegging får det til å bruse i blodet til noen der ute. Tanken på å gå i undertrykte Helmuts fotspor når han flytter sin pølsebusiness fra Frankfurt til Australia for å unnslippe det lutherske åket får det kanskje til å krible i noens religiøse ryggmarg. Jeg kjenner at jeg fant det litt kjedelig å være der, og enda kjedeligere å tenke tilbake på. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er å lese om.

Når vi rusler i trivelig passiar i Sonen For Underholdning blir jeg og Monica avbrutt av noen som roper "ACH! Hast ich nichts.. [blä-blä]" fra et bilvindu og kjører videre. Roper det hemmelige Adelaide til oss for å avsløre the party underground? Skjuler den snusfornuftige overflaten en tilsvarende spennende underverden? På veien senere møter vi en local fra Adelaide og spør om det er så kjedelig som mange jo påstår. Han sier det er feil, man må bare vite hvor man skal gå.

Aha - skal vi innvies? Skal vi tas med til de dekadente orgiene som bobler rett under overflaten - dette er jo midt i vin-beltet! Jeg ber om å få vite hvor man skal gå.

- vel, eh, hjem til venner, det er der vi har de beste festene.

Ja, nettopp. Du klarer kanskje å lure deg selv, Heinz, men du får ikke med deg meg. Det der er refrenget i sangen om alle marginale bakevjer.

Siden vi er her kun for å hente en leiebil og kjøre videre er det kanskje urimelig å anklage Adelaide for så mye. Det blir som å anklage et parkeringshus for å være grått.

Best of the Best Miss Nude, Adelaide. Hvem sa det ikke kan være gøy her? Etterpå møtte vi fire drita japanere på 7/11.

Mats sjekker trøkket og en fyr sjekker prisen på poteter i Adelaide.

- Monica, du er så lite eventyrlysten.

Jeg forklarte Monica hvordan det beste var om vi bare dro til Adelaide for å utforske The Great Ocean Road på egenhånd - finne vår egen Ocean Road, skape våre egne opplevelser, løse problemene selv. Guidebøkene og internett gir deg bare den kjedelige fasiten, hvis man har forlest seg på dem, utdypte jeg, og fikk Monica med på min side. Jeg er jo så bereist. Jeg vet hvordan dette fungerer. La oss bare booke fly og leie bil - så ordner vi resten selv, som to hobbiter på eventyrersk ferd til det stedet de to hobbitene måtte dra med den ringen - det var jo nesten her, Monica, det var jo på New Zealand!

The Great Ocean Road går mellom ostebutikken Cheeseworld og surf city Torquay - markert som den røde strekningen på kartet. Den begynner omtrent 1000 kilometer fra Adelaide og slutter vel 25 mil senere. Og om jeg må si det selv, hvilke 1000 kilometer er de ikke, der de strekker seg forbi gressland og buskas gjennom Sør-Australia!

Selv Monica er fornøyd, i ettertanke en lettelse, siden den kjente strektningen av veien viste seg å greit kunne nås fra Melbourne og gjøres på én dag.

Larry The Big Lobster. The biggest lobster this side of Rio Grande, kiddo.

Det er greit om man aldri har hørt om The Great Ocean Road. Langs veien ligger de kjente Tolv Apostler, men det er greit om man aldri har hørt om de heller. Jeg hadde aldri hørt om noe av dette.

Ja, man kan så si. Hvis noen ringer det kontakt-nummeret der, vil jeg gjerne vite hvordan det går.

The Three Granites. Fine steiner. Verdt en times omvei? Tja.

I det sola står opp over Beachport innser havet at en ny dag har begynt.

Mats, i det han ivrig forteller om noe han opplevde en gang han reiste rundt et eller annet sted.

En gang jeg reiste rundt et eller annet sted ble jeg slått av mangfoldet av rare stedsnavn, og her i Australia er mulighetene for å oppleve mangfold av snåle navn enda større. Vi velger the scenic route gjennom Sør-Australia, som de også dessverre har pyntet med forståelige navn. At vi går glipp av både Pinnaroo, Penola og Naracoorte er til å leve med, men Coomandook og Lameroo er et savn. At vi måtte svinge unna Coonawarra, Karoonda, Coonalpyn, Tantanoola og Tintinara er i ettertanke en nedtur som kunne vært reddet av et besøk i Snuggery alene, men den gang ei.

Vi overnatter første natt i mer forståelig navnede Beachport, et lite tettsted med 432 innbyggere, hvorav de fleste var avgårde for å jobbe andre steder utenfor turistsesongen. I turistsesongen øker innbyggertallet her til det flerdoble, noe som gjør at Beachport fortsatt er en ganske liten bakevje. Men en bakevje langs en enorm sandstrand fulgt av lange sanddyner og friskt sørishav.

- Kjør ut til parkeringsplassen ved sanddynene og kjør videre på grusveien. Det gjør jeg når jeg skal slappe av.

Vi får forklart hva Beachport gjør best, å slappe av. Og det fungerer. Småsteder med lokalavis skrevet ut på a4-ark, med én liten matbutikk som både selger blader, souvernirer, godteri og junkfood har en sommerlig sjarm som bare må senke pulsen. Heldigvis. Siden den stiger litt igjen når vi forhører oss om bølgene.

- You can surf all along the shoreline, we usually go out to the offshore reef on the big days. There is a problem with the sharks, though. They seem to follow the salmon in. So you might want to avoid Salmon Bay now in the season.

- Which is where?

- Oh, that is the bay right outside here.

En ny dag truer piret i Beachport

Neste morgen var havet flatt og vi dro videre.

The Umperdink Sinkhole

Det var flatt! Ingen bølger! Ingen bølger overhodet!

Mats kontemplerer over småbyer med attraksjoner som heter Engelbert og Umperdink lykkelig uvitende om at alle kommer til å se at han har hatt på seg den samme genseren i en uke. Sånn er det når man pakker for sommervær, ok?

Ruta fra Adelaide til Melbourne er begivenhetsrik og full av små severdigheter der de store kanskje mangler. Det er et buffétbord av distraksjoner hvor man velge selv hva man vil bruke tid på. Går man glipp av noe er det ikke verdens undergang - får man med seg noe er det ikke nødvendigvis noe å skrive hjem om, men tilsammen utgjør ruta en fornøyelig reise gjennom australsk kultur. Det er lærepenge i størrelsen på kontinentet Australia. Og på veien er det unnskyldninger og påskudd for å stoppe som fungerer godt i monotonien som kan oppstå i store land.

Vi passerte Australias country-musikk-hovedstad Mt. Gambier med sine sinkholes og store, utdødde vulkankrater. Lagunene i Coorong fulge vi i timesvis, og papp-hummeren Larry the Big Lobster ble behørlig kommentert. De tre steinene The Three Granites var fornøyelig nok for å strekke på bena, men kunne ikke måle seg mot bølgene som dundret inn nedenfor The Petrified Forest. Vi gadd aldri gå i to timer derfra for å se sel-kolonien, men hvalene utenfor Warrnambool var en større begivenhet.

Pub-hotell i Warrnambool var også en trivelig overraskelse før vi kom ut på selve The Great Ocean Road etter å ha shoppet ironisk lunch på Cheeseworld. At regnskogen rundt Otway Fly tree top walk egentlig ikke var større enn at vi akkurat ikke kunne se ut av den var ikke så farlig, Monica syntes det var dritskummelt å klatre i trærne likevel. Sandsteinformasjoner som Loch Ard, Bay of Islands, London Bridge og De 12 Apostler var fascinerende, selv om vi kanskje var mett av klipper når vi kom frem til apostlene.

Cafémat i småbyene fungerte like bra hver dag. Australiere kan en ting til fingerspissene - servere god mat og glede seg over den, noe vi utnyttet så godt vi kunne.

Ikke før vi nådde Bell's Beach økte pulsen betydelig igjen.

Veldig rare planter og steinformasjon - et blowhole.

The Great Ocean Road

Sandstein, sandstein og atter sandstein. En del vann. Til venstre: The London Bridge.

Loch Ard

Man flyr hele veien rundt jorda og kjører så til kysten mot Søris-havet ...og så ser det ut som Løten?

Skal de være litt vin, kjeks og plastisk sprengstoff? Sjokoladeost fra Cheeseworld.

Perfekt grønn bølge med et par skjulte overraskelser

Dulgte hentydninger. Jeg vil påpeke at jeg bare dokumenterer her, umodenheten er bare en del av den australske virkeligheten jeg må skildre - ja, på godt og vondt.

Ditto

Apollo Bay: alt er stort i Australia, ikke minst teinene.

Metallbro gjennom regnskogen

Jeg forventet kanskje at Den Forstenede Skogen skulle være en hel forstenet skog med forstenede blader, forstenede trær, forstenede dyr og forstenet gress. Men det var like gøy med disse forstenede stammene. Minst like forstenet gøy, faktisk!

Mats i det alvoret øker et hakk.

Lyden av torden introduserer sjelden noe godt når det ikke er tordenvær. Når vi går mot klippene for å se hvordan kreftene fra de evige stormene rundt Antarktis sender bølger mot legendariske Bell's Beach begynner det å krible allerede når det stiger tordendrønn opp over kanten der det australske kontinentet stopper. Når jeg ser ut er det som øyeblikket i Full Metal Jacket når tullballet brått avbrytes av virkeligheten.

Point Danger

I vakuumet etter landing i Sydney var det kanskje en periode hvor eventyret var over, målet var nådd og en ny periode var påbegynt. I bakhodet boblet det idéer om de store, legendariske pointsbreaks fra surfefilmer på hoteller, venners kjellere og Extreme Sports Channel, men det tok kanskje mest form av tankelek. Men når the nature of the beast åpenbarer seg i form av de rullende dønningene som treffer sandsteinsklippene i en av vinterens største swells er plutselig også disse drømmeriene kommet inn i virkeligheten.

Selv etter to år med surfereising er dette første møte med et av disse legendariske breaks. Det er kanskje udødeliggjort av Patrick Swayze i filmen Pointbreak og ikke av Wingnut i Endless Summer eller Kelly Slater i hvilken som helst annen surfefilm, men likevel føles det som å ta steget ennå nærmere en fjern virkelighet som før var forbeholdt mennesker på TV.


Og når man står øye til øye med utfordringen er det ingen vei tilbake, det er ingen måte å avskrive den som tankespinn på. I eposet om seg selv, skal man være ridderen som møtte en drage som var for stor?

Alle menn vet at det ikke er mulig.

Den Perfekte Dagen

Resten av dagen klarer jeg ikke få kriblingen og skjelven til å slutte. Hjertet slår litt raskere. Pulsen er høyere. Jeg vet ikke om Monica legger merke til det, men den stabile tilstanden i bilen fra tidligere bryter sammen. Vi kjører endeløst rundt og rundt i surfebyen Torquay's sentrum på jakt etter etter indisk mat til henne, som om noen skulle bygge en indisk restaurant hvis vi bare sirkler nok i hovedgata slik at kyllingcurry og mangochutney kan frelse henne fra nervøsiteten som har oppstått. Kriblingen blir til sult-skjelve mens avkommet fra en by laget av og for surfindustrien tar stadig mer absurde former når vi passerer Swell Bakery, Tube Ride Plumbing Company og surfe-handlesenterbydelen Surf City med varemerker som Rip Curl og Quiksilver inn i horisonten.

Jeg er kvalm og inspirert samtidig. Det er surf, surf og atter surf i alle kanaler, det er pust, spis og se surf, det er surfeby.au, det er så altfor, altfor mye. Men i møte med neste nivå virker alle distraksjoner så små. Alle tidligere seire virker plutselig også små, samtidig som gevinsten i å mestre denne er så høy. Å padle inn her vil bringe en ny bevissthet og sikkerhet.

Her må hver og en gjøre sine egne tanker når de ser bildene. Når jeg ser dem i etterkant er jeg ikke like sikker på avgjørelsen lenger, men når jeg så bølgene flere ganger høyere enn meg selv fra bakkenivå og hørte drønnene når de brøyt over revet var det ingen tvil:

Tiden var ikke moden for Bell's på en stor dag. Der ute ventet bare frykt og våt avsky.

Jeg skal tilbringe en god stund i Australia. I enden venter denne utfordringen. The Story Continues.

Mats padler inn på stranda Jan Juc for å smake på Søris-havet.

Det fantes ingen Wipeout Indian Restaurant. Til slutt kjøpte vi indonesisk og meksikansk og kjørte hjem til hotellet for å se Jack and the Beanstalk - the Real Story, lørdagsfilmen på Channel Nine.

Neste dag kjører vi motorveien gjennom Geelong til Melbourne. I Australia sies det at pengene flytter til Sydney, mens avant-garden drar til Melbourne. Det viser seg at avant-garde i Australia er en type kafé-interiør og ikke så mye annet. Bohem-bydelen, det lokale Grünerløkka, viser seg ikke mer spennende enn en handledag i Adelaide. Det lokalt legendariske Crown Casino blir en pinlig affære når jeg de ikke vil la meg spille for et så gnient beløp jeg er villig til å satse. På stranda er det kaldt.

Melbournittene har taklet den uendelige kjedsommeligheten med enorme kaker på alle gatehjørner, slik at et sukkerkick aldri er langt unna. Men likevel avsluttes turen på samme måte som den begynte. Hverken A eller B er særlig spennende - men veien i mellom hadde alt byene manglet.

Melbourne

Luna Park, St.Kilda, Melbourne

Referanser i teksten
Adelaide Crown Casino Luna Park Swell
Apollo Bay Endless Summer Løten The Lord of The Rings
Beachport Full Metal Jacket Mango chutney The Nature of The Beast
Bell's Beach Great Ocean Road Melbourne The Petrified Forest
Blowholes Grünerløkka Mt. Gambier The Turtles
Channel Nine Jack and the Beanstalk Otway Fly Tolv Apostler
Cheeseworld Kelly Slater Patrick Swayze Torquay
Coorong Larry The Big Lobster Pointbreak Warrnambool
Dette er et reisebrev fra Onkel Reisende Mats' jordomreise, som startet i Costa Rica i August 2004 og forhåpentligvis pågår fortsatt. Send epost til mats@einarsen.no om du likte dette reisebrevet, så blir han glad, skriver flere og setter deg på mailinglista. <<Tilbake til flere reisebrev og bilder