"Lesning av Dante ga meg en italiensk regel: Dannelse oppstår alltid og bare i eksil." -Georg Johannesen, Eksil.

Veldig mye Mats på veldig nært hold.

Jeg lar skalpellen gli nedover corpus callosum så høyre og venstre hjernehalvdel separeres. Det føles godt. Fornuft og rasjonalitet for seg selv, følelser og rytme for seg selv, og ingen kommunikasjon de to i mellom. Før ble epilepsi-pasienter behandlet slik. Med et lite kutt. Eller, ikke så veldig lite, kanskje skalpellen har blitt litt sløv, men det tok sin tid å komme igjennom. Resultatet for epilepsi-pasientene var to halve hjerner som fungerte hver for seg. Én hjerne for venstre del av kroppen, én hjerne for høyre. Én hjerne for språk, én stum hjerne for følelser. Men det bygde seg ihvertfall ikke opp nye anfall.

Dette er egentlig gruppearbeid, men resten av gruppa synes det er så ekkelt at jeg har min anatomilærinne for meg selv, mens de later som de henter noe viktig eller gjør noe teoretisk. Vi utforsker hjernestammen. Medulla Oblongata og Pons. Pust, reflekser og basale funksjoner.

- Is this the Thalamus?

Nei, det er øvre og nedre Colliculus. Refleksreaksjoner på lyd og bilde. Cerebellum, senter for finmotorikk. Jeg er lei hjernestammen og et solid snitt med skalpellen fjerner den også. De andre er borte vekk nå, men Frøken responderer fint på min entusiasme. Er det for mye? Jeg står med hendene ned i hjernemasse. Det er kanskje kledelig å begrense seg litt, og ikke være helt Hannibal the Cannibal. Men det er så spennende. Og mens de andre knapt er myndige og får dette gratis, er jeg utgammel, langt forbi mine beste år, dette er siste sjanse til å lære noe før hjernen kobler ut, og jeg må betale 100.000 i året. Motivasjonen er på topp.

Et sted der inne er det også en hjerne.

Jeg vil komme til kjernen og dytter litt rundt i hjernegrøten. Vi finner noen kjertler og Hypothalamus. Thalamus bør være i nærheten, men det er litt vanskelig å finne frem, for det flyter over av hvit masse i denne hjernen - Axons - nervefiber.

Frøken dytter litt rundt med en skalpell hun også. Denne sauen må ha vært alvorlig forstyrret. Det gjør meg glad at den havnet hos meg. Jeg skal skal skrive om den, gi den oppreisning post mortem, gi oppreisning til det forstyrrede lille sauesinnet som måtte ende på et fat i et laboratorium. Kanskje danset hun til sin egen rytme og ble utstøtt av flokken, kanskje levde hun i forvirring, dypt nede i sin saue-galskap, på jakt etter svar på hvorfor hun måtte være annerledes. Kanskje ble hun beundret for sine kreative løsninger. Hvem vet, dette er en sau. Hvor mye galskap er det plass til i en så liten hjerne?

- It's the first one I've seen like this, it's not supposed to be like this.
- Amazing!

Et sted i en fjern bakgrunn lurer noen på om de kan gå hjem hvis de er ferdige.

- Hvor er Amygdala?

Jeg finner aldri amygdala, kjertelen for frykt og instinktive følelsesreaksjoner. Her går det en motorvei til pannelappen, men svært lite informasjon går tilbake. Her styres skremte ansiktsuttrykk og sentralnervesystemets pinlige reaksjoner på tigre, høyder, terrorister og veldig store bølger. Det er ihvertfall hva vi tror. Og vi har antakelig funnet det ut ved å gi rotter elektrosjokk i hodet. I Australia er ikke psykologi å pludre om mamma, her er det hands-on.

Vi finner endelig Thalamus. Grovmotorikk og søvn, javel. Oversetting av inntrykk fra sansene og kroppen til informasjon til Neurocortex - den grå hjernemassen. Portalen til bevistheten. The Doors of Perception, man.

- Where does it feel happiness?
- I don't know.

Jeg synes det er et høflig svar.

Jeg vet du kunne være redd, lille sau. Jeg tror du kunne være lykkelig også.

Jeg roter litt rundt i hjernemassen. Kutter langs noen Sulci, deler noen Gyri. Det er ikke så mye å lete etter her. Vi er egentlig ferdige, Frøken har gått videre, de andre har kommet sakte tilbake. Men jeg klarer ikke helt gi slipp. Det er første gang jeg har en hjerne foran meg. Jeg har så mange flere spørsmål, men jeg klarer ikke helt å stille de kun med en saks og en skalpell. Hadde hjernene bare kunnet snakke.

På operahusets mørke skyggeside.

Noen regler og oppfordringer

Noen flere regler.

Og enda en regel. Ingen tamgeiter her, takk.

Å ankomme Sydney var en spesiell opplevelse begge gangene jeg landet her. Første gang mislikte jeg hele byen og de kalde, selvopptatte menneskene som ikke brydde seg om noe annet enn seg selv og sin egen real estate ved kysten, fisefine barer og pirkete dørvakter, sure hotellverter og fulle briter på backpackerferie som ikke dro lenger enn hit fordi det minner om hjemme i Sussex. Jeg var 3 dager i byen, tre dager på stranda, tre dager til i byen og løp for å komme på første fly ut, vekk, bort, hjem. Det var definitivt det stedet i verden jeg har satt minst pris på å være i, og dette er etter indonesisk slum og jungelghetto.

De siste 4 dagene tar jeg inn på et motell langs en motorvei for å slippe å møte andre mennesker, og bruker tiden på å bytte flybookinger gjennom Asia for å slippe å være lenger i Sydney. En uke etter å ha kommet meg avgårde og konkludert med at dette var en by av ekle rasister, bryter det ut raseopptøyer på strendene, hvor hvite Australiere jakter ned Libanesesisk ungdom for å gi dem juling. Jeg kunne ikke hatt mer rett, tydeligvis.

Så hvorfor ikke flytte hit for noen år? You want a piece of me? I'll give you a piece of me!

Det er ikke så mye utfordringen som gjør den avgjørelsen, snarere tilfeldighetene. Men jeg bestemmer meg for at alt fortjener en andre sjanse. Jeg skal begynne universitetsstudier igjen etter 10 år, så jeg ber vel om en slik sjanse selv. Jeg ankommer Sydney igjen med en ny holdning: Det er ikke nødvendig for meg at andre er hyggelige, viser respekt og høflighet. Min verden defineres ikke av andre mennesker.

- Are you Max? I was expecting you at noon.
- No, I sent you an email that my plane landed at 1 pm. What happened?
- Fine. I don't keep up with what you guests tell me, there are so many of you.
- Eh.

- I was about to let someone else have your room, so you just got here in time.

Velkommen tilbake til Sydney, Mats. Byen hvor bussen kommer frem "når du setter deg ned og holder kjeft".

Byen hvor bussen kommer frem når du setter deg ned og holder kjeft.

But I am the Lizard King! I can do anything!

So what. Jeg har uansett kommet hit for å studere det menneskelige sinn, så hvorfor ikke se det i alle sine bisarre fasetter. Litt graving, og jeg finner den hyggelige undergrunnen. En halvtime med båt fra sentrum, en halvøy ut mot Stillehavet, jeg prøver å finne Sjømannskirka når jeg istedet finner et eldre ektepar med en gjest som henger over et gjerde hjemme i hagen.

- Unnskyld, vet dere tilfeldigvis hvor 37 White Street er?
- Vent! Jeg vet ikke, men la meg gå inn og hente kartet!
- Eh, ikke..
- Jeg tror det er et stykke herifra, men dette finner vi ut!
- Hva var adressen igjen sa du?
- ..ikke nødvendig..
- Hvor er du fra? Er det den norske kirka du leter etter?
- Jeg venter bare på min datter, så kan vi kjøre deg dit!
- ..det er for mye..
- Her er kartet, la meg se her..

Vi fant det. Jeg trengte ikke skyss. Det gikk bra. Men jeg slår meg ned på halvøya. Fra balkongen, i horisonten, kan jeg se skyskraperne i sentrum stikke opp som atomsopper frosset i tid etter en medmenneskelighetsapokalypse. Men her er det palmer og papegøyer og det er fire kilometer strand ut mot Stillehavet hvor det bryter bølger fra Antarktis og Polynesia. Når jeg satt meg ned første kveld kunne jeg bare tenke "Jeg klarte det! Jeg klarte det!".

Ernest Hemingway sa "Always do sober what you said you'd do drunk. That will teach you to keep your mouth shut." Etter utallige vinterkvelder over øl i Oslo hvor jeg har snøvlet frem at en dag, gutter, skal jeg fløtte til 'stralia og surfe, gutter, kødder ikke, en dag, faen, jeg vet jeg har sagt det før, men en dag. Og etter utallige hverdager mellom kontoret og hjemme, i leiligheten i byen, mellom caféer og utesteder, drømmende om at det må være noe annet, at det må være andre måter å leve livet på. Etter alle disse dagene sitter jeg i tropene i mitt eget hjem. Haha! Jeg klarte det!

The CBD. The Central Business District. Vennligst bøy deg i gresset for forretningslivet og det moderne livs glinsende templer. En vakker dag, unge mann, om du leser kapitalismens hellige skrifter med nok ærbødighet, kan du bli prest her og tilbringe livet i pengenes tjeneste.

Fuglene. De er overalt. Og de bryr seg ikke. De bryr seg ikke en dritt. De bare gjør som de vil. Og når jeg prøver å jage dem bort tar de maten min. Og ler. Kakaduene. Kookaburraene. De ler og ler. Midt på natta vekker de meg bare for å le. "Hah hah hah, Mats! Hah hah hah!"

I vannet kan man både surfe, dykke og svømme. Men det kan skje at svømmerne blir frosset ut.

Hunden Simba.

Kvinne. Strand. Fint vær. Jeg er fornøyd.

- Mama wants to know if you are a gypsy.

Denne hjernen kan snakke, og den er ingen sauehjerne. Angela er geolog, utforsker av vulkaner og jordskjelvsoner. Hun kan planeten jorden ("Why don't they ask us! We are the ones that knows how the planet works!"). Men nå har Angelas greske mamma sett bilder av den nye kjæresten, og kjøper ikke historien om at denne svartsmuskede lille degosen er en nordmann.

- I know you are not, but mama said she thinks you are a gypsy.
- Spiller det noen rolle?

Gjett om det spiller noen rolle. Jeg skulle ihvertfall ikke svare dét. Jeg skulle bekrefte at jeg ikke er en signøyner og så var den saken over, vi skulle le litt av mamma og fortsette med, vel, hva nå kjærester gjør. Men nå spiller det plutselig en rolle.

- Selvfølgelig spiller det ingen rolle.

Pause. Det ligger noe i lufta vi ikke vil snakke om, men det er så tilstede at vi kan ikke late som om det ikke er der. Det er et typisk typen-har-har-har-holdt-det-hemmelig-at-han-er-snufs-snufs-at-han-er-sigøyner-øyeblikk.

- Du er ikke sigøyner, er du?

Vel, her er det ingen vei tilbake.

- Sweetie, I wanted to talk to you about this for so long.
- !!
- Virkelig, du vet jo hvordan nordmenn ser ut? De er høye og blonde og har fager hud og og og, hva de nå ikke har. Vikinghjelm. Jeg vet da faen. Jeg er mørk, hårete og reiser rundt.. vel, som en sigøyner?
- But, but..
- Jeg vet.. Jeg sa jeg var fra Norge for det var så ironisk liksom, og så syntes du det var så fint og så, og så, og så lot jeg det bare bli med det. Og vi har jo ikke akkurat snakket så mye om det så jeg har liksom glømt det.
- Men, men..
- Spiller det noen rolle, jeg er jo den samme? Vi snakker jo ikke akkurat norsk sammen?
- Men det var så fint at du var norsk!
- Uff, jeg visste ikke at du trodde på det.

Uff, nå gjør det vondt. Stakkars Angela, hva slags ormebol var det mamma måtte røre i. Alt var så fint og friskt med fjell og daler og hva nå ikke aussies tenker om nordmenn. Deilig skandinavisk brød og Jarlsberg-ost? Nå er alt bare husvogn i Romania. Hvor langt kan det egentlig gå?

- Jeg heter ikke egentlig Mats. Sigøynernavnet mitt er Cous Cous.

Hunden Simba

Angela er Australier med foreldre fra Hellas og jeg tror ikke hun egentlig bryr seg om eventuell signøynerbakgrunn. Etter fremvisning av pass, en rask quiz om Norge sjekket mot Wikipedia og redegjørelse for levebrød for de siste generasjoner av slektene Einarsen og Stafseng er alt igjen fryd og la-di-da. Det blir litt stille hvis jeg blir for ivrig når jeg hører livlig felemusikk, men sakte faller alt tilbake til det gamle.

- Jeg er spent på hvordan det blir for deg å møte famlien min!
- Ja, jeg er sikker på at det blir hyggelig, sier jeg.
- Jeg har fortalt dem at du er jøde!

Jeg vet ikke, jeg. Jeg bare noterer ned hendelser og tar ingen moralske standpunkter. Jeg er sikker på at ingen bryr seg om det. Jeg ville ikke brydd meg. Jeg antar det ikke er noen fordommer ute og går. At det ikke er derfor hun har sagt dét til Papa.

Noen måneder senere følger jeg en kjemiforelesning når noen tapper meg på skuldra, og bak meg smiler to øyne og hun spør hvor jeg kommer fra.

- I am from Norway!
- Oh

Og all interesse svinner som kritt for våt svamp. Hun trekker på skuldrene og flytter konsentrasjonen tilbake til kjernefysikk. Snurt blir jeg sittende igjen og glo. "Oh"? Så siden jeg er norsk vet hun alt hun trenger å vite liksom? Jeg er hvit. Jeg er fra Vesten. Det er jeg som skal dele ut generaliseringer om folkegrupper her.

- Where did you think I was from?
- Oh, that.. oh nothing. You reminded me of someone I know from Afghanistan.
- Where are you from?
- Iran
- Really! I thought you where French!

Den fransk-kommentaren tiner ofte opp stemningen.

Og iranerne tror jeg er afghaner nå, altså. En dag må jeg finne ut av det her.

Chinatown

De første fangene som ankom Australia grunnla Sydney i 1788, og i den lasta var 12 nasjoner representert. Siden da har Australia vært tilgjengelig for mennesker fra hele verden, og man er interessert i hvor folk kommer fra. Noen ganger er det dog ubehagelig at man fokuserer på akkurat det, noen ganger føles det som om det kun er blonde nordeuropeere som er velkommen, andre ganger virker det som de stempler hvem som helst inn i landet og i jobb raskere enn UDI klarer å stemple afrikanere ut av Norge.

Jeg får dog ikke med meg noe særlig av hva som foregår i samfunnet. Å tilbringe timesvis med bordet dekket av helgas aviser, eller lese kronikkene på bussen, det er et godt sted å starte for å forstå samfunnet man er i, og jeg hadde store forventninger når jeg la Sydney Morning Herald på bordet og begynte å lese. Og fant kakeoppskrifter, boligannonser og restaurantanmeldelser. Side opp og side ned ned kakeoppskrifter, boligannonser og restaurantanmeldelser. En dag er dog forsiden High Five for Team Howard med et bilde av en glisende statsminister John Howard (Sydney Morning Herald 01/08/2006) og en annen dag kommenterer den politiske redaktøren skarpt at "There is now five years since we in the west started our War On Terror to counter islams Jihad On Western Values".

Kan jeg svelge det verdensbildet til frokost?

Jeg velger å kikke i alternativet, The Australian: "The American mid-term election might have been a victory for the Democratic party, but the losers were those who love freedom".

Kan noen?

Figure 1. A representative Australian male photographed in the coastal environment that is the natural setting of the species. The colour red is utilized to maintain communicative contiguity with the observer (National Geographic, 1970).

17. mai, Sydney.

Speaker's Corner, hvor også de uten makt og ressurser får en mulighet til å ytre seg. Her snakker det amerikanske ultrareligiøse høyre varmt til Irak-krigens forsvar.

Etter de to avisene er det en lusen tabloid og en finansavis igjen, og så er det slutt på alternativene i denne engelskspråklige millionbyen. Britiske aviser må flys jorda rundt, og er da uansett to dager gamle på grunn av tidsforskjellen, så det er ikke bare å gå ned på Narvesen og kjøpe The Guardian. Den kommer kun i et ukentlig sammendrag. Australia er lenger ned på Reporters Without Borders' pressefrihetsindeks enn Ghana: To selskaper eier alle Australias aviser.

Og det ene er Rupert Murdochs News Corporation, som nettopp har kjøpt en solid bit av det andre, etter medie-eierskapslovene har blitt deregulert av John Howards liberalist-regime. Men som Fairfax's Melbourne-avis The Age har observert: "Media globalisation and the internet have created a cultural chaos that is fuelling terrorism" (03/06/2006). Mangfold i media er kanskje kilden til terrorisme. Hvis jeg fortsetter å lese disse avisene kommer jeg til å mene det for fullt alvor til slutt.

Det er nå så. Å leve i et annet samfunn er å lære om seg selv, sitt eget samfunn og å forstå hvordan ting fungerer. Når mediene ikke gir fullverdig informasjon om verden, politikk og samfunn betyr det at den informasjonen forbeholdes noen få. For noen har uunngåelig tilgang til den informasjonen de trenger, og hvis ikke den er tilgjengelig i media innebærer det at det er andre kanaler som gjelder. Ti kroner på disken for en avis er for å holde en kanal åpen for å overføre kunnskap fra noen få til meg og alle andre. Ikke fordi det nødvendigvis alltid er noe meningsfyllt der, men fordi den må være der når det meningsfulle kommer. Den kanalen er ikke bare papir og trykksverte, men en infrastruktur hvor informasjon kommer opp og frem, dissikeres og analyseres, leses og handles etter.

At dét systemet faktisk fungerer noen steder, blir så mye tydeligere når det ikke gjør det. Når min foreleser i biologi forteller om karbonsyklusen og Kyoto-protokollen redegjør hun for status og Australias manglende deltakelse i Kyoto med at man tror Australia planlegger en alternativ løsning til Kyoto. De tror, biologer ved et ledende australsk universitet, at noen planlegger en løsning. Vet man ikke hva myndighetenes miljøvernpolitikk er i et fritt, åpent samfunn?

Det er slike ting små og store medier graver i og rapporterer om, men ting endrer seg når det ikke skjer. Da slutter myndightene å informere om annet enn det de har lyst til og store bedrifter gjør som de vil uten å tenke på omdømme. Og til slutt er det bare kakeoppskrifter og restaurantanmeldelser igjen. Og hvor skal man klage over den situasjonen?

Lærdommen jeg trekker, og som andre kan gjøre hva de vil med, er hvor raskt en slik tilstand kan oppstå. Australia har vært i neo-liberale hender side ..

Eh, reisebrev, ja. Været er fint, maten er god og stranda er super!

In aqua veritas. Rett før vinen kommer på bordet.

På grunn av de håpløse avisene og store avstander har alle Sydneysiders har en bok i veska for kafébesøk, bussturer og trafikkstans. Det er en bokhandel på hvert hjørne - i Oslo kjemper Deli de Luca og en Seven/Eleven om pølsekunder ved alle busstopp, i Sydney er det en Dymocks eller Borders der man kan skvise inn to hyller med bøker. Siden dette også er i den engelskspråklige verden er det bare å skyfle inn bøker under nesa på liberalistenes usynlige neve.

Og sånn får man en kultur hvor man tror Spania er i Sør-Amerika, men man kan sitere en passende passasje fra Dylan Thomas eller William Blake ved behov. Det er en slags formildende faktor ved det hele - og ikke bare formildende: Det er deilig å ignorere den evige strømmen av løst relaterte hendelser som strømmer gjennom nyhetene. Det er deilig å ikke vite hva som skjer, når alternativet er å fordype seg i lange resonnementer. Jeg har heller ingen TV, så jeg trenger ikke holde meg oppdatert på current events for å forstå hva som debatteres, refereres eller kommenteres i det evige nettet av interne referanser som er populærkultur.

Jeg har sånn sett heller ikke så mange venner, siden dette mentale munkelivet ikke er noe godt grunnlag for vilkårlig sosial chit-chat.

- Hvem vant hva sa du? Ian Whats-his-name? Har ikke fotosyntesen en slags sart skjønnhet når den oversetter solas stråler til liv på jorda? Fotosyntesen? Fo-to-syn-te-se. Nei? Ikke det, nei.

Kakaduenes inntogsmarsj.

Manly Cinema: I Australia er det ikke noe mer provoserende, mer utfordrende og mer ydmykende enn å bli tatt for å ikke være mann nok. Derfor er alt fordømt mandig. Og hvis det ikke er så fordømt mandig, som om man kanskje viser litt mange jentefilmer, må det understrekes at det fortsatt er mandig. Om enn bare i navnet. Til høyre: Det ikke så mandige fruktmarkedet.

"Javel, vi selger kanskje fisk, men det er mandig det også!". Manly Fish Market.

Én dag, en vakker dag, skal jeg også fortelle om surfen. Fortelle om vinterstormene som pisker opp dønninger fra Antarktis som siger langdrygt inn over kysten. Om orkan-bølger fra Fiji som bryter i nord-vendte hjørner, de beste og jevneste bølgene på stranda heime. Om gleden å ha kontroll i bølgene og kjenne havet nok til å vite hva som vil skje og hvordan bølgene vil oppføre seg. Om hvordan bølgedaler fra Stillehavet kommer som pulsen fra kloden og løfter seg sakte og rytmisk under brettet.

Jeg skal fortelle om den perfekte dagen, hvor bølgene var så gode at selv delfinene syntes det var bryet verdt å leke med oss.

Det er bare det, kjære venner, at når været er fint og the surf is up, er det så fullstendig mot all fornuft å ta med kamera istedet for surfbrett til stranda.

..om ikke, selvfølgelig, det er lørdag.

Fruitbat: Vinter er sommer og natt er dag. Det er på den andre siden av kloden og alt er opp ned. Hjemme lever flaggermus av blod og er oppe om natta. Her liker flaggermus seg best i sola og spiser frukt.

Referanser i teksten
Antarktis Ernest Hemingway Karbonsyklusen Sjømannskirka
Australia Fairfax Kyoto-protokollen Stillehavet
Borders Fiji Manly Sussex
Medulla, Neurocortex etc. Fotosyntesen News Corporation Sydney
Cous Cous Fruitbats Operahuset Sydney Morning Herald
Dylan Thomas Fuglene Raseopptøyer på strendene Sydneysiders
Dymocks Ian Whats-his-name Reporters Without Borders The Doors of Perception
Emu John Howard Romania Wikipedia
Dette er et reisebrev fra Mats Stafseng Einarsens jordomreise, som startet i Costa Rica i August 2004 og forhåpentligvis fortsatt pågår. Send mail til mats@einarsen.no om du likte dette reisebrevet, så blir han glad, skriver flere og setter deg på mailinglista. <<Tilbake til flere reisebrev og bilder