How sweet the sound
that saved a wretch like me.
I once was lost, but now I'm found.
I was blind but now I see.

You don't have to like it, but you have to understand it.

Loggbok
Februar 5, Tønsberg.
Tett snødriv

Jeg kan fortsatt være overrasket over at vi i det hele tatt kom oss ut av Australia.

Jack's far, Christian Shephard, sier det best i Lost: Australia er så nært helvete du kan komme uten å bli brent. Det begynte dog å bli temmelig hett før vi dro, og ikke lenge etter vi tok av fra Kingsford Smith Intl. åpnet helvetes dører seg under Australia så man kunne bli brent på ordentlig.

Australias enorme skogbranner er legendemateriale. Eukalyptustrærne trenger ild for å gro og det finnes plenty blandt the natives som er villige til å hjelpe dem igang. Hvem som er the natives i dette tilfelle er vanskeligere å si. Skogbranner blir påsatt i Australia hele tiden. Hvis man er aboriginer og plassert i reservat uten rettigheter er det kanskje fristende å brenne ned hele driten og kalle det tradisjon. Eller kanskje en bunch med gamle straffanger tar firehjulstrekkeren ut i bushen for å fyre av 20 kilo ulovlig fyrverkeri på årets tørreste dag.

Jeg og Angela ser på flammene på BBC World News mens snøen laver ned. Det er som å se ut av flyvinduet og stirre inn i helvete. Var vi virkelig der? Hva er det Down Under egentlig refererer til?

Fengsel. You know it.

Loggbok
Januar 20, Lisboa.
Regn, tendens til opphold. Kaldt.

Det er ikke så lenge siden vi dro. Jeg savner noen ting.

Å sykle hjemover langs stranda på sensommeren, mens saltet ligger så tett i lufta at man kan rekke tunga ut og smake. Sykle forbi salsarytmer fra latinokveld på Henry Africa blandet med skvaldringen fra papegøyene på Manly om natta.

Det er ikke tropiske paradis alt som er varmt. Selv om det er svett og komfortabelt, man kan gå i sandaler, eller thongs, og badetemperaturen er perfekt året rundt. Ja, det er palmer. Ja, man kan ta med et par-tre iskalde Corona og legge dem i sanda med et kaldt håndkle over, mens man legger seg tilbake og kjenner rå saltvannsluft bre seg over kroppen. Det er surf 364 dager i året, det er direkte sikt inn i Stillehavet med direkte vannlinje til Polynesia.

Jeg likte å se på palmene.

Noen ganger satt vi hjemme på kvelden etter en vanlig slitsom hverdag og sa for eksempel "sweetie, før jeg tar kvelden i dag vil jeg kjenne sand mellom tærne". Så ville vi rusle ned på stranda, ta av sandalene og gå ut på stranda og kjenne kveldskald sand sige opp mellom slitne tær.

En søndag spiste vi frokost på Lille Pingvinstrand.

Her er oppskrift på en fin søndagsmorgen: Vekk lille Angela og ta med en kurv med mat. Ta en kokosnøtt til drikke, knus med en stein med føttene i vannet. Pakk en trekremet brie, en pariserloff og en klase druer. Dusj i den lille fossen. Det burde egentlig gjøre susen.

Ikke helt stø på hva en trekremet brie egentlig er? Jeg var litt uklar på det selv. Men en ting er sikkert: Etter å ha prøvd trekremet går jeg aldri tilbake til tokremet eller enkremet. Livet er for kort.

Frokoststemning ved tennisbanen.

I love the colorful clothes she wear,
and the way the sunlight plays upon her hair.
I hear the sound of a gentle word
on the wind that lifts her perfume through the air

- Good Vibrations, Beach Boys

Loggbok
April 17, Amsterdam.
Klar himmel og god sikt.

Det er selvfølgelig ikke noe paradis uten en slange.

Hvorfor er det slik?

Er en Edens hage bare en test? En prøve på hvor fast man er i troen, hvor sterk man er i viljen?

Eller kanskje det ikke bare var en slange i paradis. Kanskje var vi heller paradisengler i et ormebol. Den lokale faunaen burde fått det til å ringe en bjelle om hvor vi var. Det er ikke noe som kan krype eller gå i Australia som ikke er giftig, farlig eller bare over deg på ernæringskjeden.

The Temptress.

Tilbyderske av deilig sjokolade, lystfull kaffe og begjærverdige nøtter

The Angel of Death. Med så små søte hender og nese at vi bare måtte gi ham en halv appelsin. Demonjævel.

Søt liten rakker, hva? Jeg husker jeg satt meg ned på huk for å klappe en liten possum en sommerkveld vi sto rundt grillen og stekte kengurukjøtt. Possums er nokturnale (altså bare ute om natta), men veldig nysgjerrige små luringer som ikke er mer redd for mennesker enn at de gjerne kommer over og sitter rundt grillen med oss. Og da er det vanskelig å ikke stikke til dem en liten godbit, selvfølgelig. Hvem klarer vel å la være det.

Og det er greit. Men jeg sitter der på og huk og prøver å få den til å håndhilse på meg med de små hendene, når Angela roper at jeg skal komme meg vekk fra den. Jaha? Det er som å advare meg mot å klappe en teddybjørn.

Det blir for abstrakt, jeg ser at den lille pelsdotten er så nusselig at det ikke er noe å være redd for. Ingen store tenner, ingen åpenbare tagger eller vedheng med stikke-instrumenter. Hva kan gå galt? Jeg vet at et annet minst like nusselig kryp, nebbdyret, har to tommer lange gift-tagger skjult bak bakbena, så jeg burde vite bedre.

Men Angela drar meg vekk, skremmer vekk possummen og det nære menneske møter natur-øyeblikket er borte for alltid.

Det viser seg at possums bringer med seg possumfeber, en nervesykdom som forvitrer nervesystemet fra ytterst til innerst til man dør i ekstrem smerte etter fem år.

I New Zealand blir man oppfordret til å kjøre på dem hvis man ser dem.

Mange blir kallet, men få svarer

Men det måtte tetne til.

Fauna er fauna, og etter å ha stirret i senk dragene på Komodo er ikke en Australsk ulldott verdens undergang, nervegift eller ikke. Det gikk bra, ingen hud ble penetrert og hvis den ennå ikke er truffet av en bil, så lever possumen fortsatt i beste velgående på Shelly Beach.

Etter mitt første år i Australia står min seksti år gamle husvertinne gråtende og illsint i døra i kattekostyme og vil ha fisk. Jeg har lovet henne ørret, men serverte istedet salat - i Australsk kultur en dødssynd. Dette er øyeblikket jeg innser at jeg ikke kommer til å passe like enkelt inn i dette samfunnet som jeg kanskje trodde eller håpte. Det er også omtrent her jeg innser at det ikke bare kommer til å være en litt eksotisk tilværelse hvor jeg lever beskyttet fra de innfødte som en britisk guvernør på en karibisk øykoloni. Å nei du.

Det begynte å rakne allerede før fiske-episoden. Jeg mislikte Australierne første dag jeg gikk av flyet i Sydney, og kjærligheten ble returnert i samme monn. Jeg har et utall kjedelige historier om hvor kjipe Sydneysiders er, og hvis jeg hadde trodd de brydde seg det minste hadde jeg gått utifra at de hadde like mange historier om hvor teit Mats var.

Men det tror jeg ikke de gjorde. Jeg tror de alltid tenkte som den gangen en fyr datt av ferga i fart og ble liggende i rom sjø, og ikke en mann rørte et øye ut av avisa. Eller når alle bøkene og papirene mine falt ut av sekken min, og jeg la merke til det fordi tre voksne damer gikk bak meg og lo av hvor morsomt det var at de lå spredt bak meg på fortauet. Jeg tror de istedet er opptatt med å knuse vinduene på kinesisk-eide biler og butikker, slik de gjerne gjør på nasjonaldagen etter noen VB eller Tooheys.

Neger

Etter en god stund i Australia forsto jeg at problemet var å forsøke å passe inn uten å være anglo-saksisk. Anglosaksisk er viktig. Mørksmussede menn passer ikke inn i den særdels trange definisjonen av den hvite majoriteten i Australia, og i tre år fikk jeg prøve hvordan det er å ikke tilhøre majoriteten, men en obskur minoritet. Utenlands er det ingen som tror noe særlig på at jeg er norsk uansett, men i Australia ble det plutselig vesentlig å gjøre det klart for å score livsviktige nord-europeiske etnopoeng. Med for lav score der var en forvist til alenebordet i kantina, dårlige fester og samtalegruppa for internasjonale studenter.

Siden ingen på stående fot ville tro jeg var norsk, hadde vi den glimrende idéen at det ville være bedre å gå med gulblå Brasil-t-skjorter for å trekke Australiernes stereotype mot de mer respekterte Brasilianerne istedet for å risikere å bli tatt for å være en mindre populær Libaneser. De peergyntske dimensjonene av det var nok til å stoppe det prosjektet, dessverre. God norsk mytologi tilsier at er man ikke seg selv, så angrer man uunngåelig på det siden. Siden denne turen var et antipeergyntsk prosjekt, virket det ikke i ekspedisjonens ånd å fordekke sin norskhet.

Men kanskje Dovregubbens Hall ville være en bedre beskrivelse av den Australske opplevelsen. Å være seg selv, eller å være seg selv nok?

Men la oss ikke følge opp den tråden.

Ok, jeg kan ikke helt slippe den.

Jeg mistet grepet om Australierne første gang når avisene var fulle av debatt om de Australske fjellklatrerne som valgte å gå forbi en døende mann for å nå toppen av Mount Everest, istedet for å redde ham. Argumentasjonen var at mange ikke har hva det trengs for å nå toppen, men prøver likevel, og de som har råd til riktig utstyr har gjort en enorm investering for å nå toppen. De kan ikke forventes å skulle ta ansvar for de som forsøker uten riktige forutsetninger. Så den Australske ekspedisjonen turet strake veien forbi mannen som ba om hjelp og nådde toppen mens han frøs ihjel.

Greit nok, de får nok et uvelkomment besøk av karma tidsnok. Men debatten i Australske medier om det var riktig av dem å gå forbi? Fjellets lov? Hvilket ansvar har man for andre? At dette en gang var et tema til diskusjon, at det fantes noen som så det å la en mann fryse ihjel på toppen av et fjell som en gråsone.. hvor rett i trynet kan man få at man lar penger bestemme hvem som lever og dør, og likevel akseptere det - ja, aktivt velge den verdensordenen?

Australia er i sannhet et samfunn slik Thatcher beskriver det: "There is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families.". Etter et stund begynte jeg å tvile på tingene jeg først likte ved Australia: Likhetsidealet - betød det ikke så mye at alle er like, men at man foretrekker andre som er like en selv? Livvaktene på stranda, er de der fordi ingen andre kunne finne på å hjelpe noen som drukner? Å være seg selv ..nok?

Man kan nesten tro jeg ikke likte Australia!

Men mye godt har kommet ut av dårlige opplevelser.

Etter et år i Australia hadde jeg fått litt mer enn jeg kunne takle av annerledeshet og søkte tilflukt i den norske sjømannskirka. Her bodde jeg gratis i et halvt år mot å vaske og rydde den gamle statsministerboligen som er omgjort til kirkebygg for norske expats og studenter. Stort sett, i et halvt år, var jeg alene i en tre-etasjes herskapsbolig i Australias beste strøk, men tilbrakte fredagene på knærne mens jeg vasket toaletter for Gud. Det er vel verdt å anbefale for alle som trenger litt ydmykhet, uavhengig av denominasjon.

Det er også forklaringen på at bilder fra reisebrevene fra tid til annen dukker opp i menighetsblad, men det tviler jeg på at noen som leser disse reisebrevene har fått med seg uansett.

Og det er situasjonen etter et og et halvt år i Australia. Jeg er i dekning en kirke, tilbringer dagene med å studere fysiologi og psykologi og den australske ekspedisjonen - emigrasjonen - halter på begge bena.

Så en dag oppdager jeg noe uventet. Hver morgen våkner jeg i godt humør. Jeg rusler barbent gjennom kirka og spiser frukt på taket mens jeg ser utover palmetrær langs Stillehavet. Hver morgen føles bra. Faktisk knallbra. Det er noe som skjer i løpet av dagen som sender humøret i gulvet, men hver morgen er jeg like glad igjen. Jeg innser at det er bussen om morgenen. En time med Sydney Morning Heralds konservative agenda og sure morgenpendlere. Det er så trivielt. Så enkelt. De greiene der er like kjipe om man bor i en palmebungalow eller en blokk på Carl Bernersplass.

Twang

Jeg finner ut at veien til Australsk lykke ligger i hvor stor grad man kan ignorere samfunnet og setter ut på et isolasjonistisk eksperiment hvor jeg aktivt ignorerer aviser og medborgere og heller drar opp et surfemagasin og en mp3-spiller på bussen. Jeg fordyper meg i studier og natur og ting begynner å få en annen tone. Etter et stund faller ting på plass med en Angela. Jeg flytter ut av kirka og vi flytter inn i et stykke paradis på en halvøy ut i Stillehavet, hvor vi dog fortsatt bor på kristen jord i en tømmerbungalow på leid katolsk land. Når vi møter naboen i hagen sier han "hey mate, it's another day in Paradise!".

Ved å ignorere samfunnet og styre unna verdensbildet Australske medier og politikere forsøker å selge faller ting på plass. Når vi blir en av Thatchers familier, individene som lever uten et samfunn, klarer vi finne rytmen. Vi har en bit av paradis vi bor på, hva som skjer utenfor den flekken vet vi ikke noe om, bryr vi oss ikke noe om og involverer vi oss ikke i.

Men det er et nydelig liv. Det er kakaduer i hagen og possums ved grillen. Vi leker ball med Spot i parken, vi rusler barbent til legendariske surfspots om morgenen og drikker kalde Coronas i saltvannsbris på kvelden. Satt du ned og designet ditt eget drømmeparadis ville det ikke matchet mitt liv.

Men etterhvert ble det vanskelig å ignorere skrikene om natta. Det vil si - etterhvert ble det lettere å ignorere skrikene, men det ble vanskeligere å ignorere ubehaget.

Om kvelden passerte locals forbi utenfor, og oftere en ikke ville de angripe hverandre og tilfeldige forbipasserende. Noen ganger gikk de bare forbi og skrek gutturale fylleskrik, men det var sjelden det passerte en helgenatt uten at vi måtte overhøre flasker gjennom vinduer, knyttnever eller rop om hjelp.

- Why do you hit us more?! You already beat us up and took our money!

Når hver mann er en øy, er det ingen som bryr seg. Det er fritt frem for alt. Etter 3 år forsto jeg hvorfor det er en liste over regler overalt hvor du snur deg i Sydney. Det er ikke fordi Australia er en slags frihetshatende tantestat, men fordi i mangel av et society må man ha regler for å fungere sammen uten å dytte hverandre til sjøs for en cheap thrill.

Sammen

Når vi sluttet å bry oss om skrikene om natta forsto vi at Australia ikke var paradis. Å jakte på paradis er per definisjon et egoistisk prosjekt, dødt ved fødselen fordi det ikke finnes et ensomt paradis.

Når jeg dro til Australia var jeg sikker på at lykke var noe inne i en selv, jeg trodde - ville tro, kanskje - at min selvfølelse, livsanskuelse, verdensbilde, hele pakka, var noe som ikke var påvirket av andre og avhengig av tilfeldig forbipasserende. Når jeg dro hjem hadde jeg lært noe helt annet. Lykke er ikke noe inni meg ingen andre kan ta vekk, lykke er når andre er glade og tilfreds og smiler til deg.

..og her trodde man lykke var bølgesus og billig øl, hva? No such luck.

Mykje Lys og Mykje Varme.

Loggbok
Kontiki-museet, Oslo, 2004
God sikt.

Jeg ser på en plakat. Den sier "Thor, du kan ikke kjøpe en billett til Paradis".

Loggbok
Juni 12, Amsterdam

Etter tre år i Australia er jeg glad vi ikke lenger bor på fiendtlig land, men jeg er også uendelig glad jeg forsøkte. Jeg fant min forlovede fra Australia. De første månedene etter vi dro hjem var forvirrende - etter å ha brent den store drømmen, hva er det som gjenstår da? Seks måneder senere begynner det å demre at jeg bare har begynt å ane konsekvensene av lærdommen fra Australia. Jeg ble en illusjon fattigere, men drømmen er sterkere enn noensinne.

Noen ting kommer nemlig kun fra hjertet.

I did my best, it wasn't much
I couldn't feel, so I tried to touch
I've told the truth, I didn't come to fool you
And even though
It all went wrong
I'll stand before the Lord of Song
With nothing on my tongue but Hallelujah
- Leonard Cohen

Dette er et reisebrev fra Onkel Reisende Mats' jordomreise, som startet i Costa Rica i August 2004 og forhåpentligvis pågår fortsatt. Send epost til mats@einarsen.no om du likte dette reisebrevet, så blir han glad, skriver flere og setter deg på mailinglista. <<Tilbake til flere reisebrev og bilder