Buksene er brede, nesegrevene er kraftige og fortennene er definitivt usedvanlig store. Det er uendelige nyanser av brunt som pryder plakater, fasader, klær og hud. Først trodde jeg Brasil ble hengende i 70-tallet, men det er 70-tallet som digget Brasil. Rio er en episode av The Six Million Dollar Man eller Charlie's Angels på night time television på TV-Norge, hvis de ikke bare sender SMS-tv nå.

Rio de Janeiro glitrer i sola og skjønnheter som tenker på helse og utseende og sunn mat glitrer i Rio. Copacabana, Ipanema og Flamenco er en joggerute i salt bris fra Atlanterhavet. Mellom bygningene er det blomster, trær som gir skygge og farger. På hjørnet er det en kiosk som selger friskpresset juice og fruktsalat.

Men det er ikke den vanlige retningsløse driften etter de peneste bølgene, varmeste strendene og saftigste fruktjuicene som trekker hit.

Jeg ankom Rio noen små timer tidligere med et forsinket fly. Nå bråvåkner jeg til noens panikk med et hjerte som banker hardt i brystet og lurer instinktivt på om jeg skal angripe eller flykte. På jenterommet jeg er plassert på fordi nattevakten ikke ville gi meg rommet jeg hadde reservert får jeg tre timer søvn før kvinnen i motstående seng reiser seg i senga og skriker og helvete bryter løs.

Ihvertfall lenge nok til at jeg våkner, før hun legger seg ned for å sove videre.

Andre gang er det ikke like moro, når jeg vet det kan skje igjen og igjen er det vanskelig å få sove videre. Til slutt får jeg sove frem til narkolangerne i favelaen begynner å fyre av fyrverkeri om morgenen for å advare hverandre om hvor politiet er.

Mats, hils på Rio de Janeiro. Rio, hils på Mats. Jeg lukter allerede at dette ikke trenger å bli et av mine hyggeligere bekjentskap. Men jeg skal like Rio. Jeg skal like Rio om så Rio stritter i mot av alle krefter og gjør seg fullstendig uspiselig.

Siste gang jeg snakket henne før hun gikk bort gjentok min bestemor sitt ønske om at jeg skulle dra hit. Hun seilte her med min bestefar etter krigen og ville dele sin begeistring for Rio de Janeiro med meg. Hovedmålet for denne reisen er nådd når drosjen fra flyplassen kjører meg igjennom gatene under palmer og forbi skilt med stedsnavn jeg kjenner kun fra iskrem og sanger om sommeren.

Her er det vage erindringer fra en fjern barndom på stranda og det meste jeg ville hatt i min drømmeby. Min bestemor kjente meg svært godt. Det er kanskje lett når man selv har plantet idéene om hva som er bra i livet - mye her virker uvanlig kjent. Det er en by jeg måtte innom og en milepæl å krysse av i fremdriftsplanen før jeg kan dra noe annet sted.

Opphengt i slike introspektive tanker i en så florlett by får ikke sambaen helt tak i mine ellers så rytmiske hofter. Jeg finner ikke tonen med hverken ferierende surfere fra Australia eller sambababes på praihaen. I tillegg har tobakk-episoden i Amazonas tre dager tidligere gitt noen abstinenser som gjør humøret temmelig morkent. Når jeg hisser meg opp over raffinert sukker i juicen lenge før jeg går til kiosken forstår jeg etterhvert at holdningsproblemet ikke ligger hos brasilianerne når juicebarristaen som naturlig er gir meg den med sukker til å tilsette selv.

Selv ikke Rios hundrevis av klatreruter, inkludert selve Sukkertoppen, eller Pao de Açucar, får humøret opp. Jeg gjør kort prosess og setter meg på en buss sørover mot Florianópolis. Etter tre timer der får en impuls og sidepassasjer meg til å legge 20 timer ekstra på den allerede 18 timer lange bussturen og jeg våkner etter en lang, lang helg opp i Uruguay for å senere bli dumpet fra en date i Montevideo. Det går ikke helt min vei, dette reisebrevet.

Det er mer å hente i Rio. Vi er blitt introdusert, så får vennskapet komme naturlig.

Summertime, and the living is easy. The fish are jumpin' and the cotton is high. Your daddy's rich and your mama's good lookin'. So hush little baby, baby don't you cry.
 - Summertime, Dubose Howard & George Gershwin