Etappe 2: Amazonas

Reisebrev fra en langhelg i Det Grønne Helvete.

Mats klatrer ut av verdens største elv

Jeg forstår at hotell-adminstrator Haméz har en macho-konkurranse med meg og at jeg har ødelagt et kvinne-prosjekt for ham når jeg setter meg bakpå motorsykkelen og han sender oss opp i 100 km/t og hopper ut av første fartsdump så løse skjorter, solbriller og ryggsekker flagrer.

Jeg burde luktet trøbbel når han tilbød meg larvene sine til frokost. At jeg ikke kan kjøre motorsykkel er dog et stort hull i min allmendannelse.

Heldigvis er Haméz en 20 år gammel jypling med et hormonproblem og jeg synes det er deilig å kjenne at jeg kan skjelle noen ut etter noter ved behov. Resten av veien hjem kjører vi så sakte at vi nærmest faller overende, selv om jeg gjentatte ganger forsøker å forklare at det går bra å kjøre litt raskere, bare vi beholder hjulene på bakken.

- Sorry, Mats, sometimes I change person to crazy person. Jeg vil ikke høre det fra min hotellsjef. Jeg vil heller ikke høre det fra noen som styrer en motorsykkel jeg sitter bakpå, men jeg må ha tak over hodet og jeg må tilbake til Leticia fra jungelen også.

Forskjellige saker fra indianermarkedet.

Men larvene smakte helt utmerket, takk, kan jeg få litt til?

De kalles mohohoy og kan spises mens de fortsatt lever, de kan nytes kokt med ris og saus eller grilles og svelges unna med brunt sukker. Faktisk smaker de temmelig godt, selv om konsistensen er vanskelig å akseptere med en gang.

Welcome to the jungle

Leticia er en colombiansk by i et y-kryss i Amazonas-elva, hvor den brasilianske byen Tabatinga ligger i enden av veien og Peru ligger på andre siden av vannet. Colombias del av Amazonas er en uregjerlig og underutviklet jungel hvor urinnvånere, trær og gerilja stort sett kan styre med sitt, men Leticia er en fredelig og utviklet plett man må fly inn til fra resten av landet.

Uten myndigheter, med grenser til tre land og med jungelen full av koka-dyrkende indianere var dette stedet for fire år siden det glade vanvidd og en sentral utskipingshavn for narko. Nå, derimot, viser politi og militære fra alle land seg tydelig frem i bybildet og på elva, og det har blitt en sentral utskipningshavn for turister som vil ut i jungelen.

Ikke at det er for mange. På mitt backpackerhotell er det én annen gjest, en internturist fra Bogotá. I tillegg er det en tysk kvinne som nekter å fortelle hva hun jobber med og insisterer på at hun ikke er en gjest, men bor der fast.

I tillegg havner jeg på en guidet tur langs elva med en colombiansk familie på 5 som tilsammen må ta unna halve landets matproduksjon daglig. Før de er ferdige med frokosten sin er vi to timer forsinket - og deretter må det handles mat for turen. Jeg tok en serie bilder av dem for å gjøre narr av tjukkasene i reisebrevet, men i løpet av dagen blir jeg sjarmert av hvor glade de er i hverandre og ender opp med masse unyttige bilder av en fremmed familie.

Ikke at jeg er videre overrasket over fedmen, det er mange store rumper i Colombia. Med kostholdet de fører er spørsmålet snarere hvorfor det finnes noen her med normalvekt - og svaret er antakelig at de nylig har flyttet tilbake fra utlandet.

Colombia huser utkanten av områdene til den legendarisk hissige indianerstammen Yamumami, kjent blant sosialantropologer som verdens mest usympatiske og voldelige befolkningsgruppe og blant ernæringsfysiologer for sitt ensidige kosthold bestående av raske karbohydrater.

Jeg skal vokte mine ord vel her, men anekdotiske data antyder at det er greiere å skape et fredelig samfunn hvis man ikke rører inn ekstra sukker i Coca Colaen til frokost.

Leticia til venstre, den brasilianske byen Benjamin Constante til høyre.
Utsikt fra første plan
Tre generasjoner melankoli putrer forbi.

Indianerne, eller urinnvånerne, har delte meninger om vår sivilisasjon. Familien på bildet over seilte forbi i stoisk ro uten å se i min retning selv om jeg var mer opp i dem med kameraet enn vanlig høflighet tillater. Når vi gikk i land lenger ned i elva fortalte båtføreren at på den andre bredden og inn i jungelen bodde det stammer som nektet å ha kontakt med utenomverden.

De som hadde gått inn for å møte dem likevel hadde ikke kommet tilbake.

"He says he thinks they eat them", forklarer tolken min med dempet stemme.

Men alle unner vel yamumamiene det proteintilskuddet.

Stille før stormen mens det brygger opp til uvær på vei hejm.
Kano i Amazonas
Kanoer i Amazonas
Dyrisk blikk: Et sted dypt i sjelen får jeg veldig lyst på eple.

Kokaplanten tilbredes tradisjonelt ved at bladene knuses og tørkes til en kraftig støvmasse. Denne tar man et par spiseskjeer av i munnen og fukter med spytt til det danner seg en deigklump man oppbevarer i munnviken så lenge det føles naturlig. Selve pulveret er det viktig å ikke trekke ned i lungene, men hvis det er fuktig kan man trygt svelge det, og det er den vanlige måten å bli kvitt kokaen på når man føler seg forsynt.

Etter alle colombianere har understreket for meg hvordan jeg nå ser at Colombia ikke flyter over av kokain, er det forfriskende å møte noen som faktisk har bøttevis med koka stående. Indianerhøvdingen vi besøker i sin tradisjonelle malukka har på tross av nasjonalt og internasjonalt press holdt sine gamle vaner vedlike og kan by på både smaksprøver og historisk bakgrunnsmateriale.

Selv skjemmer jeg ut alle sammen når jeg får pulveret i munnen og uunngåelig tenker på en kanel-spise-konkurranse fra en fest noen år tilbake. Jeg klarer ikke unngå å le og blåser fint kokastøv utover både meg selv og hunden Simba lenge før jeg klarer å fukte det. Høvdingen må hente fruktjuice og jeg får svelget unna alt før jeg blir fratatt mine kokatyggeprivilegier på livstid.

Bedre går det når vi skal eksperimentere med en annen av de sivilisatoriske svøpene vi har fått fra jungelen, tobakk. Antakelig fordi det er vanskelig å gjøre noe feil når man bare skal sitte stille og få blåst fint tobakkstøv inn i nesa gjennom et rør. Ikke helt slik vi vanligvis nyter det hjemme - men siden jeg har sluttet å røyke er jeg likevel litt usikker på om dette teller som en sprekk.

På grunn av gruppepress fra indianerne og colombianerne var jeg uansett nødt til å forsøke, og fra de påfølgende dagene kan jeg rapportere om nye abstinenssymptomer.

Haméz, forøvrig, begynner å gråte av litt lett tobakk blåst opp i nesa når han prøver å vise hvordan han kan ta unna mest. Sorry, kompis, men her er du på tynn is.

Dyrisk blikk 2: Hett blikk fra jungeltispe

Etter å ha sett på høvdingens kokaplantasje blir jeg forklart hvordan dette er høyst kontroversielt i Colombia. All kokadyrking er forbudt, og det gjøres tidvis giftsprøyting fra fly i områder hvor indianerne dyrker koka - selv om den tradisjonelle bruken ikke er særlig stimulerende eller narkotisk. Basert på hvor lett virkningen, eller den manglende virkningen, blir beskrevet, er jeg usikker på hvorfor de egentlig dyrker og tygger koka i utgangspunktet.

Men dette er en tradisjon urinnbyggerne vokter om, og utradering av indianernes kokaplantasjer skjer til utbredt harme, siden det av mange anses som svært uskyldig og naturlig. Som den problematiserende nordmann jeg er lurer jeg på om det noen gang skjer at det blir solgt koka til kokainlaboratoriene, og får som svar at, eh, ja det skjer jo..

..men det er de slemme indianerne som selger!

Antakelig de samme som spiser turister, tipper jeg. Drittsekker.

Forøvrig skulle jeg gjerne hatt bilder av sekvensen i malukkaen, men siden veien dit innebar vassing til livet i regnskogvann langs sideelver måtte kameraet bli igjen på hotellet.

Jeg ønsker meg også et bilde av ansiktsuttrykket mitt når jeg innser at jeg nettopp rakk å bryte med colombiansk narkotikalovgivning, bare én dag før jeg skal forlate landet.

Leticia er et utgangspunkt for å ferdes langs Amazonas til eller fra byen Manaus midtveis til havet og videre til kystbyen Belem. Jeg har planlagt å dra langs elva til Manaus - etter å ha blitt advart mot reisen hele veien til Belem.

Etter sigende er den nemlig forferdelig kjedelig.

Turen med båt er fire dager til Manaus og antakelig minst like mye videre. Båten går hver onsdag og lørdag og man kan enten få plass på hengekøye-dekket eller sjekke inn på de langt dyrere lugarene på øverste dekk. (ca NOK 1000,- for en person, med minimum 2 personer)

Jeg er dog en svært pragmatisk ung mann, og selvpålagte hindre er ikke min stil. Subtilitet og gammeldags sjarm er stort sett tapt på meg. Å stå på ski over Grønnland, til Nord-polen eller Antarktisk, på tvers av Canada, med eller uten armer eller proviant har aldri hatt appell til meg. Risikoen for at fire dager på dekk blir kjedelig er for stor - selv om jeg skulle følge rådet jeg ble sendt ned med: Stå på kaia og se om det går noen pene jenter ombord.

Jeg velger å følge verdens største elv på det mest rasjonelle vis: Med fly.

- Skal det ikke være luft i de dekkene?

Men selv på flyet er det tilløp til dramatikk når det viser seg at det i Brasil er vanlig å gi de fremste plassene til syke og eldre. I mitt land er det ressurssterke menn som skal ha disse plassene, de svake og fattige plasseres bakerst bak et forheng, og siden billettene er unummererte setter jeg meg på den mistenkelig ledige første raden.

Når jeg får selskap av en sykelig overvektig ung jente og en eldre mann med et amputert ben og den andre siden av midtgangen tas av en svaksynt kvinne og hennes ledsager tror jeg flyvertinnene lurer veldig på hva jeg mener er galt med meg.

Jeg er fra Europa. Det bør være diagnose nok.

Manaus, jungelbyen!

Langt, langt unna all annen sivilisasjon ligger millionbyen Manaus med jungelen i dagesvis med båt- eller bilreise rundt seg. I vulkaniseringens glansdager var dette verdens gummi-hovedstad og et sted det svingte av. I disse dager med kunstig asiatisk gummi kan de bare drømme seg tilbake til gode gamle dager, men likefullt har byen for lengst mistet sin historiske misjon - og eksisterer nå blott fordi det bor veldig mange mennesker der.

Siden jeg må være her en natt tar jeg inn på Hotel Continental Taj Mahal i sentrum. Et slikt navn forplikter - og dette er et smått legendarisk hotell i relativ skala. Det har mistet litt av sin fordums prakt og malingen er slitt i kantene, men betjeningen er upåklagelig, nærmest usedvanlig trivelig og i øverste etasje er det en roterende restaurant med utsikt til hele byen.

Her spiser jeg min middag i Manaus alene, i en tom restaurant bortsett fra hovmesteren og en kelner, mens det knirker og hviner i gamle kabler og motorer så det lille tårner kan rotere sakte rundt til min fornøyelse. Når det ble bygget på 60-tallet var sannsynligvis brunfargene og teppet kjempestilig. For 10 år siden var sikkert hovmesteren kul. Og tidligere på dagen er jeg sikker på at jeg så noen gjester. Men det kan ha vært betjeningen som spiste lunsj.

Pene blomster og staselige bygninger
Motvillig modell mot veldig kul vegg

Manaus er riktignok ikke en fullstendig bakevje. Bygningene fra the heydays er velholdte og pene, og det er et utmerket utgangspunkt for å utforske Amazonas hvis man ikke vil reise til Colombia.

Jeg liker dog å tenke på at midt i jungelen kommer denne byen til å summe videre og restauranten til å rotere mange ganger til uten betydning for nesten noen andre i hele verden.

Under tak mens det regner