Etappe 1: Colombia

Hvordan lever man egentlig livet south of the border?

Mens jeg er på vei inn i drosjen og vi kysser farvel begynner det å køe seg opp bak oss og drosjene ligger på hornet så det virkelig høres mellom all støyen. I bakgatene utenfor Cartagena de Indias gamleby blir det fort hett og fuktig, men de er ikke interessert i å vente på det i bilene bak. Jeg er på vei til busstasjonen for å dra videre, hun skal bli igjen på hotellet. Vi skal aldri ses igjen, litt tid kan vi ta oss.

Dagen før spurte hun om jeg noen ganger synes livet er som i en film.

Ja, det gjør jeg, faktisk.

Latinske former og farger i Cartagena.

Hvorfor slåss og kriger de alltid i Colombia? Allerede når Panama brøt seg løs og ble en egen nasjon i 1912 var en vesentlig grunn de evige borgerkrigene. Hvorfor er det alltid gerilja i jungelen og skyhøye drapsrater?

Colombia er like stort som Spania, Portugal og Frankrike tilsammen. Det har alt fra jungel og karibisk lavland til snødekte fjell og fagre, milde daler med evig vår. Det er store fruktbare områder hvor man kan gro alt fra koka til deilig, saftig frukt. Kvinnene er vakre, søte og snille og badevannet er veltemperert året rundt.

Slikt kan det fort bli bråk av. De har mye å kjempe for.

Godsaker på markedet i Santa Fe de Antioquia.

Men der jeg ser bugner det over av behagelig liv. Den høyreekstreme presidenten Uribe har med hard hånd og militær hjelp fra USA ryddet en fredelig plett rundt de største byene hvor faren og kaoset fra tidligere år har roet seg ned. Colombia er ikke et fattig land, tvert imot, men verdiene er ekstremt skjevt fordelt - og den evig pågående krigen har hindret alle i å ha glede av det.

For den urbane middelklassen er den nye tryggheten dog velkommen, selv om mange ikke tar det for god fisk ennå. I byen Medellin blir jeg fortalt at det for fire år siden var 3000 drap i året - 10 om dagen. Nå er det nede i det mer normale ca 100 årlige drap. Å kunne gå utendørs uten sikkerhetsvakt er også en menneskerett og er kanskje et sted å begynne. Colombia kan ikke gå fra anarki til sosialdemokratisk paradis over natten, det har vel kanskje aldri vært et alternativ.

Bak fasaden. Militærpost bak en kiosk langs veien.

En del mennesker ser ut til å ankomme Colombia i skuddsikker vest for å få det som en fjær i hatten at de har vært tøffe nok til å dra hit. Det finnes en fryktkultur hvor backpackere og turister trekker hverandre opp med skrøner om hvilke farefulle ting noen de har snakket med har opplevd. Samtidig sier man at Hollywood og media lager et negativt skremselsbilde av Colombia og at når man kommer hit får man se hvor vakker virkeligheten egentlig er.

Så kommer noen og forteller hvordan det utenfor turistløypa tortureres, snikdrepes og tvangsflyttes. Og Colombia er fortsatt verdens største eksportør av kokain selv om noen av narkopenga er investert i hoteller på den karibiske kyst.

Jeg velger å ikke høre etter - min opprinnelige hypotese var at man lever bedre og mer intenst når faren er størst - men jeg finner fort ut at det gode livet her er en følge av økende trygghet. Mazlovs behovspyramide viser seg igjen som et godt kompass i Jakten På Det Gode Liv.

Besøket her blir bestående av å reise rundt for å leve det gode Colombia.

Ikke minst fordi jeg liker å ha det så behagelig som mulig.

Likevel - allerede før frokost første dag i Bogotá blir jeg forsøkt ranet av en trivelig liten tjukkas som legitimerer seg som det hemmelige politiet og vil ha meg med til den hemmelige politistasjonen som er ned en mørk bakgate.

Blåfargede og uten hode? Europa har trodd mye rart om colombianerne.

Men det gikk bra.

Tid for ømhet: Såre føtter og annet på colombiansk bakkeplan.

Mitt største problem her er kaffe. Som Alfred Russel Wallace skriver i The Malay Archipelago, etter å ha blitt servert tynn og pisslunken kaffe i Indonesia: I have never had a good cup of coffee in a country that produces it itself.

Mens man i Norge kan kjøpe Cafe Norvega omtrent av alle andre enn tilfeldig forbipasserende, som halvliters mugger, svart som natta og uten sukker, er det nesten bare tilfeldig forbipasserende her som selger Cafe Tinto - små plastkopper med søt og tynn kaffe fra termoser de har båret rundt på hele dagen. Selv på steder som kaller seg "café" har jeg fått nei, men vi har øl som respons.

Noe som alene er nok til å gjøre en litt paramilitant på sene formiddager.

Sivilbefolkningen holder vakt mens politiet kjøper cola.

Men fruktjuice kan de. At jeg ved minst én anledning har bestilt afrodisiske fruktjuicer til humring fra betjeningen får heller være. Det hører med, men jeg anbefaler å huske frukten Borojo.

Hovedgata i Getsemaní, Cartagena. Dobbel- og trippelparkeringens kjerneområde.

Alt dette er forskjellig fra by til by. I Bogotá flyter kaffen friere, men i de karibiske byene Cartagena og Santa Marta foretrekker lokalbefolkningen frukt.

I Medellín vil de ha alt, etter hva jeg kunne bedømme på et døgns besøk. Jeg ville ihvertfall ha alt.

Cartagena er viden kjent for sin vakre gamleby, som er oppført på UNESCOs Verdensarv-liste. Det har plassert byen grundig på lista til cruiseskipene i det karibiske hav også, men mellom de klisjemessige amerikanerne er det umulig å skjule de gamle murbygningene langs trange gater pyntet med blomster og rynkete gamle karibiere og små kaféer hvor lokalbefolkningen drikker øl og juice istedet for kaffe.

Det er en by hvor man bare må bli sjarmert. Selv kynikere som helst vil slenge erfarne og distanserte vitser og tenke tsk tsk, disse turistene vet ingenting om vakre steder lever litt sterkere.

Balkonger, buskas og blå himmel i Cartagena.
Pølseboden ved navn Gud Er Stor
Ferskt kjøtt på restaurant i Cartagena.
Uno, dos, tres! mucho bananas!
Kioskliv
Etniske farger i de etniske fargenes hjemland
Cartagena de Indias

Utenfor Cartagena er det karibiske hav med mangroveskog og øyer og fort som mer enn én gang har blitt raidet av sjørøvere. Det er blått og klart og har vakre strender, pelikaner og masse tykke, bleike fjell-colombianere som først de siste årene har kunne bevege seg ordentlig trygt rundt og drar på sin første ferie.

Jeg har sett noen av verdens tetteste konsentrasjoner av selgere av juggel på stranda rundt om i verden. Jeg kan avfeie en mangoselger med et enkelt blikk og jeg har sett souvernir-menn ty til tårene for å presse opp prisen. Men på Playa Blanca eksploderer det i tilbud. Det køes for å gi meg ting jeg ikke vil ha. De er flinke, men til min store fornøyelse har jeg glemt å ta med meg noe som helst å betale med. Jeg har tilsammen 5 kroner i lokal valuta, og litt over halvparten i indonesiske småpenger, som jeg etter utallige intetanende forsøk endelig har forstått ikke er gangbar mynt.

- Hva med et av disse halskjedene av ekte korall, senor?
- Beklager, kan ikke bruke halskjeder. Religion!
- Men er de ikke fine?
- Jo, de er kjempefine!
- Hva med et til din kjæreste?
- Hun er ikke min kjæreste.
- Hva med til din mor?
- Hun ville nok satt pris på det, ja.
- Ah! Hva med to! Et til din bestemor også!
- Nei. Jeg har ikke penger. Jeg har 1000 pesos.
- ?
- Sant!
- Det er ikke noe problem! Vi tar kredittkort, bare bli med meg!
- Tror du det kommer til å skje?
- Hm..

Når man i utgangspunktet snakker spansk som en sjimpanse snakker tegnspråk er enhver dialog som lyder naturlig en hverdagsseier!

Dra til Colombia før alle oppdager.. eh, faen, for seint. Donde está la Playa og Otro Mas Cerveza, por favor.
Fisk.
Både fugl og fisk.

De beste tingene man opplever får man ikke tatt bilde av, av og til må man bare delta og ikke dokumentere. I Colombia er det også noen steder man ikke drar opp kameraet. Ass-shakin' på Mister Badilla i Cartagena må dog omtales. Latinos har alltid lyst til å danse. På Mister Badilla var det tomt klokken ti, og klokken elleve danset de på bordene mens det ikke var plass til flere på gulvet.

Jeg har fått høre at den norske bælmefylla ikke er populært her, men den vanlige måten å bestille drinker på er å bestille helflasker rom og blandevann til bordet. I Zona Rosa, Bogotás populære barområde får vi prøvd dette når de ikke har drinker eller øl - drinklisten består bare av halvflasker eller helflasker. Vi gikk oppreist hele veien hjem likevel!

I bakgården på Bogotás nasjonalmuseum.
Fasader i Bogotá
Olé! Olé!

Ja, tyrefekting, ja.

Man trenger ikke like det - akkurat det er vel ansett som et godt karaktertrekk - men det foregår, og som en ung mann er nysgjerrigheten sterkere enn moralen. Januar og februar er sesong for tyrefekting i Colombia, og det flys inn kjente matadorer fra Spania for å traktere oksene. 21. januar er det den kvinnelige Mari Paz Vega som sammen med to menn skal til dyst mot to okser hver.

Det er over 80 regler og mange strikte prosedyrer som skal følges rundt tyrefektingen. Oksen skal stikkes i en spesiell kronologi og til slutt kan den gis nådestøtet på to forskjellige måter. Vågemot applauderes og belønnes med kraftige Olé! fra publikum, mens en rekke forskjellige handlinger straffes med piping og frekke kommentarer fra bakerste rad. For en utrenet publikumer er nyansene fort forvirrende og kommentarene ubegripelige, men en vågal manøver som å gå med ryggen til oksen eller stille seg foran hornene kjenner selv skeptiske nordeuropeere igjen.

Dette er siste overlevning av de gamle gladiatorkampene i colosseum, og jeg ønsker meg to matadorer som kjemper mot hverandre og president Uribe som våker over det hele og gir tommelen opp eller ned for den tapende part. Jeg savnet også en matador som satt seg på kne foran oksen for å dunke den på nesa med en rose - men man må vel ta til takke med den tyrefektingen man får. På publikumsplass feires det spanske med sangría, teite hatter og urytmisk kastanjettspill.

Utenfor demonstrerer dyrevernerne, men opprørspolitiet holder de langt nok unna til at vi slipper den mest ydmykende canossagangen til inngangen. Det føles godt. Kjempegodt.

Publikum følger spent med mens oksen stirrer i senk en pikador.
Oksen utligner stillingen litt mens en rekke menn med laken gjør sitt beste for å forvirre

Gjett hvor mange sigaretter jeg måtte gi denne gutten for å få lov til å ta bilde!

..ok, det holder sikkert med kynisme nå. Jeg trengte ikke gi ham noen sigaretter.

Tilbud på veien fra Medellín til Santa Fe de Antioquia.
Colombias eldste bro. Tror jeg. Mulig det var lengste.
Gammelt øk
Dagligliv på gatene
Mats slapper av i koloniale omgivelser.

Santa Fe de Antioquia ligger to timers kjøring utenfor Medellín og er en velbevart og vakker gammel by i spansk koloni-stil. Det er behagelig, de har god frukt, det er hvite murvegger, det er litt Risør goes Colombia.

Spanske portaler med og uten latinas

Jeg havner i byen Santa Marta for å arrangere en ekspedisjon til Ciudad Perdida - den glemte byen. Her kuttes det hele av, det internasjonale banksystemet bestemmer seg for å dolke meg i ryggen og jeg blir stående igjen ydmyket og avkledd når jeg skal betale guiden med et visa-kort uten penger. Når jeg neste morgen skal forsøke å ordne opp i et siste desperat forsøk en time før ekspedisjonen går glemmer hotellbetjeningen å vekke meg og jeg sover dypt og godt langt forbi avgangstid.

Det er mulig Thor Heyerdahl ikke ville avlyst Kontiki-ekspedisjonen fordi han forsov seg, men jeg tilskriver dette guddommelig inngripen. Det føles som om min oppgave i Colombia er utført og jeg hopper på et fly til Bogota for å samle trådene og drikke meg full før jeg drar videre.

På veien finner jeg verdens vakreste flyplass, uten vegger og en friluftsrestaurant som stikker seg helt ut på stranda, hvor det bryter en nydelig liten surfebølge utenfor. Hadde man bare kunne tatt surfbrett som håndbagasje..

Strandliv i Santa Marta

Jeg har besøkt det fine, snille Colombia, hvor USA og høyresiden har ryddet plass til middelklassen i de gode områdene, sendt de fattige på flukt og invitert inn turister og reiselivsmagasiner for å se hvor fint det har blitt. I Bogota så jeg to politimenn rive opp uteliggere som sov i parken og slepe dem hardhendt vekk fra den trygge sonen i sentrum. Det er fortsatt nådeløst her, men har man penger nok kan man betale seg vekk fra det.

Men jeg er ikke så interessert i det miserable. Jeg ville finne det som er fint i Colombia, og jeg fant masse. Jeg håper at de trygge områdene av Colombia er en start på et fredeligere, normalt samfunn for hele landet.

Santa Marta flyplass, antakelig verdens vakreste. Og med en surfebølge rett utenfor!