Det er dag 10 i Indonesia. Jon klaget over mageproblemer til frokost og kollapset i bungalowen ved lunsjtider. Vi er på tredje dag i et bedagelig bungalowkompleks i japansk arkitektur, langs en plen med et åpent spiseområde på hvite fliser. Vi vet ikke hva stedet heter - og vi har ikke sett tegn til andre gjester siden vi ankom, annet enn to håndklær over en stol den første dagen. Men det er ikke det eneste tomme stedet, etter Bali-bomben i 2002 er det stille utenom høy-sesong.

Stedet betjenes av en liten kvinne på høyde med et oljefat, som stadig pusler rundt i hagen med et halvt øye i vår retning. Ser vi tilbake svarer hun umiddelbart "Yes?" og er klar til å betjene oss, og vi må feie henne vekk med et "everything is ok, ok, thank you". Jon synes hun er skummel i den grad at han ønsker å forlatet stedet hurtigst - hadde han ikke vært slått ut av matforgiftning og antisosiale tendenser som får ham til å verdsette ensomheten et tomt hotell gir. Jeg finner henne guffen når hun krokbøyd og med en hånd på ryggen raker løv i hagen. Utover det liker jeg å ha en tjener på pletten.

Neden for klippene bryter Padang Padang, Balis mest nådeløse, jevnt over 5 meter høye bølge, over et grunt korall-rev. Deretter er Bingin Beach hvor australske surfere ligger i lange køer for å padle inn. Vi innser så langt at vi har forlatt et land med få strender, men enda færre surfere til fordel for proff-surfernes pilgrimsmål.

En virkelighetskontroll og en rask kikk på tilgjengelige data tilsier at ekspedisjonens moral er lav. Vi har lært noen ting om forventninger og virkelighet. Den etterlengtede sola brenner til huden flaker av som på zombier i dårlige filmer. Bølgene som lokket fra nett-bilder på lange dager på kontoret er skrekkinngytende dødsfeller på kloss hold. Delikat Thai-mat tilhører nabolandet, ikke her. Og smilene på smilenes øy forsvinner når vi ser i en annen retning og The Noble Savages, den harmoniske lokalbefolkningen, presenterer et sammenhengende skrik om vi skal ha båtturer, taxi, massasje (med eller uten girlfriend), piratkopierte CD'er og DVD'er, t-skjorter, narko, souvernirer eller noe som helst annet, bare nevn en pris, gjerne tre ganger under samme måltid.

Balineserne kan tilsynelatende gjøre hva som helst for oss, så lenge vi hoster opp penga. Men grensen for hva de kunne tilby ble nådd når Jon slang 200.000 rupiah på bordet og spurte om det var nok for å bli sett som et menneske og ikke en stabel dollarsedler. Vi har også hatt lange diskusjoner om hva som ville være gjeldende rate for å få en selger til å kverke en annen. Antakelig ville det være latterlig billig, men likevel etterlatt oss med følelsen av å ha blitt snytt, en følelse man ofte har på Bali.

Men vi dro ikke hit fordi vi skulle strykes medhårs. Vi dro hit for å bli bedre surfere. Hvis virkeligheten bare var lik våre fantasier kunne vi blitt hjemme for å drømme der.

Som vi leste i et surfemagasin over lunsj: Indonesia is as far away from home as it gets. But that is the price you pay for perfection.

Vi har vanskelig for å forstå Bali, selv om Bali skal være et turistparadis, det ultimate Gran Canaria og barnemat for bereiste unge menn. I løpet av dagene vi har tilbrakt her har forholdet vårt til den delen av lokalbefolkningen vi har kontakt med gått fra nysgjerrighet de første dagene, til frykt den påfølgende uka og videre til en passiv avsky som til tider er vanskelig å skjule.

Men vi forstår hvorfor. På 60-tallet slaktet de ned kommunistene i en utrenskning på amerikansk ordre, og i dag er klasseskillet og manglende arbeider-rettigheter på Bali kvalmende åpenbart. Og som vestlig turist er vi i et økonomisk misforhold til den jevne balineser som er i nærheten av absurd - og det vet de utmerket godt. Masseturismen har gjort balineserne avhengige av oss, men etter nedgangstidene begynte er det flere tilbydere enn etterspørselen trenger, og den som roper høyest og bruker skitnest metoder kan være den som faktisk får nok til å fø på familien. Men vi trenger ikke like det.

Derav også vår umiddelbare fryktfølelse etter ankomst. I noen områder har vi hatt en gnagende følelse av at det ikke er medmenneskelighet som hindrer dem i å slakte ned også oss, men vissheten om at når turister tas av veie har det svært merkbare konsekvenser for deres langsiktige økonomi - en lekse de lærte av å sprenge i fillebiter festerne på nattklubben Sari Club i 2002, men som også forsterker følelsen av hvem som sitter med overtaket i det faktiske maktforholdet her.

Men med dette bakteppet føles det også mer som en ekspedisjon inn i de gamle østlige riker når lokalbefolkningens trommer dundrer rytmisk over tropeøya Nusa Lembongtan i mørket. The Natives Are Restless Tonight og vi nyter billig øl med andre dekadente vestlige på stranda etter å ha blitt kjørt rundt i båt hele dagen av lokale fiskere som tjener mer på å sitte i båten og glo mens vi snorkler enn å fiske.

For å fylle på med nok en dose misantropi, så er denne ordningen ønskelig for alle parter. Indonesiske myndigheter forsøker å få fiskere til å velge andre næringsveier, siden de i utstrakt grad benytter dynamitt og blåsyre til å fange fisk, med katastrofale følger for det naturlige miljøet. 82% av Indonesias korallrev er umiddelbart truet av ødeleggelse. Samtidig er det trist å se allmenningens problem på nært hold: hvordan det for alle, på kort sikt, vil lønne seg med rovdrift på felles-ressurser. Det er som å bevitne Påskeøyas fall eller kollapsen i de norrøne befolkningene på Grønnland.

Igjen så kan vi ikke være sure når barna kommer løpende etter oss blant rismarkene for å gi high five med en hvit mann eller bare rope Hello og Good Morning og I Love You og fnise henrykt når vi sier Selamat Sian eller Malam tilbake. Eller når jentene kjører forbi på mopeden og smiler lurt. Og når den søte servitrisa på Nero Bar vi hadde en lengre prat med ikke ville ha tips og når vi sa vi kanskje kom tilbake neste dag for middag, insisterte på at det ikke var nødvendig å kjøpe middag for hennes del, bare vi kom tilbake og forsatte praten, var det faktisk ganske hyggelig.

Bare ved en feil sving av turistløypa så lever også de som sjelden ser turistene sine vante liv, og når vi på jakt etter en uoppdaget strand istedet trampet inn i de lokale fiskerne i sin fineste stas igang med å ofre en ku til ære for en ny fiskebåt - så følte vi også at vi opplevde noe ekte.

Til syvende og sist fikk vi beskjeden inn med t-skje når den søte jenta på markedet i Negara skjærte opp en mango til oss og diskuterte og lo - men nektet plent å ta imot et rødt øre når vi ville stikke til henne en seddel for bryet. Det var jo bare snakk om å smake på mangoen for å avgjøre om vi skulle kjøpe et ordentlig parti. Hvis man skal møte et lands innbyggere går man ikke etter tskjorteselgerne og messebodene, hverken i Norge, Bali eller andre steder.

Epilog:

Følelsen av å ha lagt Bali bak seg ble ikke mindre sterk når vi seks timer etter å ha forlatt Bali til fordel for Java med håndbevegelser blir fortalt av en ny venn i Osama bin Laden-tskjorte at al-Qaida nettopp har sprengt to nye bomber på Bali. Vi har allerede blitt huket tak i, som de eneste to hvite i byen, av en lokal engelskspråklig og selverklært fritenker i det muslimske kjerneområdet Banyuwangi og blitt påspandert kaffe og prat når vi får beskjeden ti minutter etter bombene gikk av.

Vi kan omtrent kjenne direkte på pulsen av hva som foregår i verdenssamfunnet når vi sitter rundt en tradisjonel Warung og diskuterer islam med muslimer mot bakteppet av at vi nettopp har fått denne informasjonen. Skeptiske som vi har blitt er vi ikke fremmede for tanken om at hele historien er en bløff og et ransforsøk når de inviterer oss med hjem for å se CNN - så vi takker nei. Når vi senere får bekreftelse hjemmefra over SMS får vi et stikk av dårlig samvittighet. På Java har vi møtt de første ærlige menneskene før dagen har gått, men vi har kanskje selv blitt for harde til å se det.