Etappe 5: Heart Of Darkness

Jon dro hjem, Mats dro til Australia. Dette er reisebrevet som ikke skulle være.

Jeg har reist nok til å ta det jeg ser med en klype salt. Borneo er dog i min gråsone mellom virkelighet og eventyr - i selskap med Timbuktu, Påskeøya og Firkant-eggenes dal. Navnet alene lyder av noe fra bøker og tegneserier. Hodejegere, jungel, elvebåter, det attende århundre. Kvikk og Sprint på eventyr. Det ukjente. Om jeg skal oppsummere hva jeg tenker om Borneo før jeg drar dit: Jeg vet ingenting. Mitt første døgn domineres av følgende tanke: "Borneo! Holy Shit!"

Denne trappa tar man på eget ansvar. Velkommen til innenlandsreiser, Sukarno-Hatta Jakarta Lufthavn.

Etter å ha tilbrakt fire dager med å trene med orangutanen Lady klatrende rundt på meg som eneste vekt er jeg uvant med trafikk og blir litt bilsyk når jeg raser langs hovedveien mot Pontianak sammen med 5 indonesere i en chartret drosje. Hytter på påler i sumpen, halvt skjult av palmer, suser forbi, akkurat sakte nok til å få et innblikk i livet rundt dem. Det løper nakne, brune barn over veien. Noen av dem til brønnene og elver for å vaske seg. Vi kjører forbi jenter i slør som går som hvite spøkelser i skumringen, på vei til de veggløse moskéene som lyser opp som fyrtårn inne i jungelen. Det dundrer forbi lastebiler som transporterer illegalt tømmer. Det lukter godt, det lukter møkk, på stereoanlegget gnåler det indonesiske popbandet Peterpan.

Borneo er så fruktbart at hvis man kaster fra seg en epleskrott vil det være et epletre der neste år. Det gror der det er plass og alt mellom hus og rønner er fyllt av grønt. Menneskene har funnet plass der veien er bygd. Det er små tavernaer hvor gamle mennesker serverer andre gamle mennesker rare ting fra gryter. Unge mennesker har gjenoppdaget sin gamle kultur og dyrker hodejegertradisjoner som ansiktsmaling. Jeg begynner å bli kvalm av matmangel og dårlig kjøring og alt blir en grøt.

Dette er en super-widescreen hi-def Lonely Planet-introduksjon som har gått i stå. Det er en IMAX-sal uten nødutgang.

Hva med å begynne dagen med et forfriskende stup fra soveromsvinduet ned i deilig elvevann?

Noen steder kan overraske ved blott å eksistere utenfor mytene. Borneo er verdens tredje største øy og er der mytene kommer fra. Her holdt dronningen av Sabah til. I nord er sultanatet Brunei, staten som har gått i arv i 700 år og nå eies av verdens rikeste mann. Verdens største gullforekomster har vært her. Provinsen Sarawak ble opprettet av en engelskmann og var en privat nasjon dobbelt så stor som selve England til den ble gitt til dronningen i 1963. Dayakene, hodejegerne fra Borneo, har ikke kappet hodet av noen siden de gikk berserk på slutten av 90-tallet og drepte flere tusen mennesker i et hevnangrep.

Den indonesiske, og største, delen av Borneo heter Kalimantan, og i provinsen Vest-Kalimantan er Pontianak største by og administrasjonshovedsete. Den ligger nøyaktig plassert på ekvator, ved utløpet av Sungai Kapuas - Indonesias største elv og byens viktigste kilde til inntekter.

Pontianak har fått navnet sitt fra ånden Kuntilanak, en succubus, en demon i kvinneform som forfører menn og lokker dem ut i mørket, som skal ha bebodd sumpen byen er plassert på. For å grunnlegge byen bombarderte den arabiske handelsmannen Abdul Rahman Al Gadri sumpen med kanonild for å skremme vekk Kuntilanak. Pontianak er ikke særlig berømt for å være et turistmål, men er et viktig knutepunkt for utskiping av illegalt plyndrede naturressurser på vestlige Borneo.

Pick your poison.

Det er ikke et kjent syn å hvile øynene på, det er ikke en kjent lukt å snuse eller en kjent lyd å høre. Det river i nesa av en stank av råtnende frukt og søppel som kjennes selv gjennom den tette eksosen som fyller rommet mellom bygningene. Brølet fra trafikken gjennomtrenges av og til av høy popmusikk eller dunking fra båtene på elva, men ikke så ofte. Hvis jeg snur meg for å se vekk ser jeg alltid noe uventet.

En mann ligger på en seng ut av en liten butikk og det viser seg at han får en barbering. En gutt sitter på en enorm høytaler og spiller av popmusikk mens han ser på meg og snur seg når jeg ser tilbake. Kiosker på hjul selger knallgrønn juice eller svarte geleklumper i kokosmelk, jenter i slør rusler rundt, gamle kinesere, biler og motorsykler, fruktmarked, møkk og kanaler med kloakk og søppel. En gruppe gambler heftig med terninger på bakken. En tigger som tigger over en så stor høytaler at han må ha en assistent til å bære. Is-selgere på sykkel. Her og der er det bygninger med flotte, men skitne glassfasader. Det er ingen hvite her.

Mengden av fremmede ting er ikke overveldende, det er fraværet av det kjente som dominerer. Jeg leter etter et vestlig merkenavn noe sted og finner tilslutt Dunlop. Jeg vet faktisk ikke om det er vestlig, så jeg forkaster det. Kentucky Fried Chicken? Vel.. jeg har vel knapt hørt om det i Europa. Et sted reklamerer med å være SKF-distributør: Svenske Kulelagerfabrikker, nesten som å være hjemme! Neste dag i matbutikken, sammen med dragefrukt og kokos i grønn gelé: Mariekjeks! Ja!

Noen steder selger de juletrær. Plastikkjuletrær på Borneo. Det kunne vært tittelen på et reisebrev.

Sweets for my sweet.
Mats blir fortumlet av Coreolis-effekten og får et litt skjevt bilde av ekvator-monumentet i Pontianak.

I utgangspunktet har jeg tre løst definerte målsetninger for Borneo. For nå har jeg ikke større ambisjoner enn å undersøke hvorvidt de er gjennomførbare overhodet - før jeg drar har jeg vanskelig for å finne verdifull informasjon. Det beste guideboka presenterer er "snakk med Alex på Hotell Kartika" (som viser seg å være et godt råd), så den eneste måten å finne ut mer om Borneo på er å dra dit og samle informasjon selv.

Målsetning 1 er basert på en hypotese utarbeidet med Jon den første måneden i Indonesia. Etter å ha blitt eksponert for en rekke forskjellige mennesker mente vi å ha nok data til å rangere noen religiøse grupper basert på hvor trivelige de er:

  1. Ateister
  2. Kristne
  3. Muslimer
  4. Hinduer

(Buddhister og jøder er urangerte her)

For denne ekspedisjonen skal jeg undersøke hvor på lista animister hører hjemme. Jons hypotese var at de skal være under hinduer, mens jeg mente at Jon her hadde gått i en felle indonesiske myndigheter har satt ut. Indonesia er et land som har fire offisielle religioner og hvor det er forbudt å ikke tilhøre en av dem. Animistiske religioner, som det er mange av, hører ikke hjemme blant de offisielle, men myndighetene har kommet elegant rundt dette ved å definere "alle andre" religioner som hinduisme.

Det har dog vist seg ved mer datainnhenting at hele rangeringen, i tillegg til å være usympatisk og amoralsk, er meningsløs og må forkastes. Vi jobber nå ut fra følgende rangering:

  1. Den urbane middelklasse
  2. Alle andre

Siden vi har mest kjennskap til punkt 1 har jeg ikke klart å nyansere punkt 2.

Deilig utvalg av assortert grisekjøtt. Og en kirke.
Ølreklame foran moské i en eksplosjon av komplementærfarger
Adventstid på Borneo. De eneste kjekke, unge kristne her er dog utstillingsdokker.
Variasjoner over båtliv i Pontianak
Tabbe, vi tok av fra land mens vi fortsatt kunne fått med en moped til på kanten av landgangen!

Målsetning 2 er å se blomsten Rafflesia blomstre.

De som her forventet vulkanbestigninger eller håndgemeng med drager synes kanskje det høres litt fruktig ut med botanikk, men dette er ikke en ordinær blomst.

Det er interessant alene at den har verdens største blomst. The bigger, the better. At denne blomsten også blomstrer uhyre sjelden, med flere års mellomrom, og bare gjør det i fem-seks dager, skaper en utfordring i å finne den. Den gror kun som en parasitt på et tre kalt Tetrastigma i Borneos uberørte regnskog - et ekstra krydder til utfordringen.

Å faktisk observere Rafflesia skal være en delt glede. Siden den er sjelden er det viktig at den faktisk befruktes i den svært korte perioden den blomstrer. Derfor kan man kjenne en umiskjennelig og sterk stank av lik på flere kilometers avstand, og blomsten selv ser ut som en stor råtnende skrott.

Slik tiltrekker den nødvendigvis insekter.

Jeg er sikker på at når man i tidligere dager reiste på ekspedisjoner for å finne nye orkidéer, ble de fleste oppkalt etter ventende hjertets utvalgte hjemme i Europas salonger og at de latinske betegnelsene er krydret med en god del kvinnenavn. Det ville vært interessant å vite hva Sir Raffles tenkte når han oppdaget blomsten som på engelsk nå kalles "Rotten Corpse Lily", men han viste god takt og tone ved å oppkalle den etter seg selv.

Rafflesia er altså ikke noe Blomster-Finn ville plassert i bukettene sine. Men det viser seg også at jeg ikke kunne ankommet Borneo på et mindre egnet tidspunkt, så jeg må skrinlegge planene i påvente av at den i det minste kommer i sesong.

Hvor skal de, alle sammen?
...for de skal ihvertfall ikke til markedet.
Skolejente krysser veien i Pontianak.
Det går tretten på dusinet av ananas her.
I midten av alt, en fredelig bryllupsdekorasjon i rosa.
Det er beinhardt i jungelen, asså! At det er kaker der er vel ikke min feil!
I alle indonesiske byer er det en KFC. The Colonel står visst selv bak disken i et Kentucky Fried Temple i midten av Borneos regnskog.

Målsetning 3 kan løst defineres som "noe med orangutaner". Bare gøy, med andre ord!

Akseptabelt?

Alt i Indonesia kommer levert med en solid dose weltschmertz. Lady, på bildet over, ble kjøpt fra illegale tømrere som hadde skutt moren hennes for å hogge ned regnskogen de bodde i. De fleste orangutaner rømmer området de befinner seg i når det kommer mennesker, men mødre med barn er territorielle - og tømrerne blåser i det biologiske mangfoldet (ellers ville de vel ikke hogd ned skogen i første omgang) og skyter det som kommer i veien for profitten. Lokalbefolkningen i Vest-Kalimantan tror også at det gir styrke å drikke blod fra orangutaner.

For orangutaner som har havnet i privat eie finnes det en del rehabiliteringssentre, de fleste i Borneo og ett på Sumatra. Disse har forsøkt å reintrodusere apene til naturreservater, men det har vist seg umulig å få aper som har levd i kontakt med mennesker til å fungere i en naturtilstand. De kommer alltid tilbake til rehabiliteringssenteret for å få mat, men de utkonkurrerer også ville orangutaner, siden disse må finne sin egen føde. Tamme aper har også med seg sykdommer fra mennesker som de smitter de ville apene med.

Prosjektet med reintroduksjon er gitt opp, og sentrene med en vitenskaplig funksjon begrenser seg til å studere ville aper. Rehabiliteringssentrene som fortsatt eksisterer er nå kun tiltak hvor turister kan se orangutaner bli matet - selv om de markedsfører seg som dyrevernsprosjekter. (Man kan dog spørre seg om det er noe galt med det, selv om apene har blitt halvtamme kan de jo likegodt få leke i jungelen)

Lokalbefolkningen her ser ingen grunn til å ikke skyte apene, på samme måte som med hval for nordmenn. Ekte menn drikker orangutan-blod, forøvrig synes de dyr generelt er skumle. Ladys eier nektet å gi henne fra seg til et rehabiliteringssenter og mener hun gjør mer nytte hos ham hvor vanlige indonesere kan hilse på henne og bli kjent med og lære om orangutaner.

Er det bedre at orangutaner som allerede er blitt vant med mennesker heller brukes for å lære indonesere til å la dem være i fred enn at de holdes i rehabiliteringssentre for at hvite skal betale gode dollar for å glo på dem? Det er vanskelig å komme unna at det er moro å ha sin egen orangutan og at de fleste sikkert kunne grave opp en etisk begrunnelse for å ha en i hagen. Men det er en avgjørelse man må ta selv, om man vil akseptere det. Etter en stund i Indonesia er man også vant til en konstant følelse av bakgrunnsubehag.

En annen trussel orangutaner er utsatt for er barnløse japanske par. Siden orangutan-barn både er søte og ligner på menneskebarn forekommer det at de kjøper dem for å ha et lite substitutt-barn. Men når de blir voksne, bortskjemte og usøte aper tar de livet av dem. Moralen er at de i hvert fall er barnløse og takk for det.

For å hvile weltschmertzen litt - når apen først er der blir det ikke noe bedre av at den kjeder seg. Her er noen små fakta om orangutaner: "Orangutan" betyr "menneske fra jungelen". De later som de er dumme så de slipper å jobbe. Orangutan-barn synes det er moro å klatre og pusler konstant med noe lureri når de er våkne. De synes ikke det er noe gøy med klær (hun ville ikke klatre på meg der jeg hadde på meg et plagg) og orangutaner ler når de kiles!

På tide å komme seg litt ut av byen igjen. Kura Kura Beach (Turtle Beach).

To tommelfinger-regler for å reise på Borneo er at det tar tid og koster penger. Jeg har bare satt av en uke, men forstår godt at det begrenser meg til et ekstremt overfladisk besøk. Med litt kjentmanns-innspill begrenser jeg meg til Pontianaks naboby Singkawang, kjent for en pen strand og å ha indonesias høyeste konsentrasjon av kinesere - ca 60% av innbyggerne. De snakker også det kinesiske språket Hakka - i tillegg til engelsk. Med unntak av den indonesiske minoriteten, som kun snakker Bahasa Indonesia og Dayak-språk.

Lenge før jeg engang har dratt i retning Singkawang har jeg blitt anbefalt å droppe den kjente stranda til fordel for underdog'en Kura Kura Beach. Og når man er i gokk hører man på råd.

På en vagt oppmerket avkjøring etter noen timers kjøring settes jeg av og møtes av en fyr som skal kjøre meg ut til kysten på motorsykkel. Vi tar en kald øl i en bod først, og når han faller av stolen mistenker jeg at det kanskje ikke er hans første. Når vi skjener over veien, ut i kanten og opp igjen i riktig fil håper jeg at vi ikke kommer til å kjøre for fort. Men når vi tryner baklengs i første motbakke og han blir sittende fast under sykkelen forstår jeg at det neppe blir noe mer kjøring idag. Det er nesten like greit å gå, kanskje?

I enden av veien har Kura Kura Beach en warung, en indonesisk resturant/hang-out, drevet av den tidligere britiske soldaten Charlie og hans Siska, med både ølsalg og innlosjering. At det er mulig å spise og sove er sjelden interessant nok til å omtales, men tre kilometer fra hovedveien på Borneo er også tre kilometer fra virkeligheten.

Plask. Håper dette fabelaktige motivet faller i smak. Det kostet meg et kamera.

Jeg planlegger en ekspedisjon ut i jungelen, jeg blir invitert med av den kinesiske overklassen for å feste med lokale prostituerte og takker nei, jeg blir introdusert for et øyprosjekt hvor man kan leie en tropeøy helt for seg selv, slik at man kan gjøre hva man vil (primært gå rundt naken), jeg leker med orangutaner og tar inn på Pontianaks beste hotell for å vaske av meg jungelen, bare for å oppleve at Indonesias største popband Peterpan har gjort det samme.

Det holder med opplevelser etter tre måneder i Indonesia, men i retning øst ligger verdens tredje største øy og lokker med at der veien slutter begynner noe annet.

Neste gang vil vi se nærmere på hva det er.

Hotel Santika, Pontianak. Et lite avbrekk fra moskito-nettene.