Etappe 4: Enter The Dragon

Som et arkipelago bestående av 14.000 øyer og en kystlinje som vender mot en strekning i det Indiske hav som går ubrutt til Antarktisk og Brasil har Indonesia noe av verdens mest spektakulære surfemuligheter. Mats og Jon er på en to måneders ekspedisjon for å utforske bølgene på Bali og bortenfor..

Er dette høyvannsmerket?

Er dette punktet hvor dønningene når bristepunktet og bryter og raser mot land?

Der sivilisasjonen stopper og noe annet begynner ligger det en øy som heter Flores og en havneby som heter Labuan Bajo. Det er portalen til Komodo og Rinca, dragenes øyer. Det er dit sosialantropologene drar når livet med stammene blir for mye og nonnene flyr før de drar ut i bushen.

Labuan Bajo havn.

Det høljer ned regntidsregn utenfor når situasjonen når sitt mest fortvilte. Vi er i Labuan Bajo for å gjøre to ting: først dra til Komodo Nasjonalpark og se varanene, deretter to dykk på det som skal være verdens mest spektakulære rev. Men Germania Trisilia, vårt flyselskap med et nydelig navn, måtte erstatte motoren på flyet sitt og vi er en dag forsinket. Det betyr at vi bare har to dager her, og det betyr et tett skjema. Det betyr også at jeg ikke kan ligge under moskitonettingen med magesmerter og feber.

Vi kan ikke utelukke noen ting, vi har vært i malaria-land uten å ta piller og vi har spist mat andre ville kalle avfall. Jeg har også kollapset slik noen dager tidligere etter en ulykke og kviknet til over natta. Vi var også på et skikkelig rotbløyte kvelden før. Men det er ikke rom til å vente og se når båter må leies og guider vil ha avtaler.

Jon gjør avtalene så løse han kan mens jeg ligger i bungalowen og leser gamle utgaver av Economist. Første natt er et sjansjespill og jeg krysser fingrene. Skulle jeg føle meg frisk neste morgen vet vi likevel ikke hva som kan skje under dykkingen.

Og varanene kan lukte svakhet på ti kilometers avstand.

På vei ut til båten i lavvann.

I møte med utkanten av hva vi kjenner blir alle stereotyper. Kanskje tyr man til en enkel form for å gjøre møtet med det nye mindre komplekst. Her er franskmennene arrogante og ubarberte, forskerne er distré, amerikanerne er høylydte, eventyrerne har safaridress, de kristne er misjonærer og vi faller alle inn i våre roller.

Mens regnet høljer ned og moskitoene biter blir Mats, spilt av Sean Connery, pressefotografen som har sett alt. Jon, fremstilt av en ung Michael Caine, er den lovende forskeren som ennå ikke har blitt kynisk og vi har et trekantdrama med Sidney Weaver på hendene, satt i åttitallet med en truende borgerkrig som bakteppe.

- Jon, kan du si ifra i resepsjonen at det er en slags øgle under bungalowen?
På vei igjennom tørt buskas til vannhullet hvor dyrene samles.
Den slutter aldri å steke, gjør den ikke, sola?
Ekspedisjonen fortsetter gjennom ikke så veldig tett skog.
Med og uten kjøtt på knoklene. Tre stadier i en vannbøffels liv på Komodo.

Tidligere la guidene ut kjøtt på Rinca og Komodo for å lokke varanene dit turistene var, men kjørereglene for naturreservatet er strammet opp så de nå må fange sin egen mat. Allerede på vei bort fra havna er vår guide nervøs. Han forteller at han ble angrepet av drager tidligere på dagen, og under hele turen presser han på for at vi skal gå hurtig for å komme tilbake til guidestasjonen.

Komodovaraner kan lukte død på flere kilometers avstand, og de oppfører seg som om noe er i gjære. Vi kommer over grunnen etter tretti minutters gange - det uthulede kadaveret av en vannbøffel. Rundt om ligger det en håndfull mette, store drager og hviler ut etter måltidet. Guiden ber oss være forsiktige, men leder oss inn i etterfesten med en stokk mellom oss og den største dragen.

Mens vi er der har en ung hann kommet frem for å forsyne seg av restene. Med guiden på vakt får jeg anledning til å snike meg opp en meter unna i en National Geographic-fotografs våte drøm. Varanen gir blaffen mens han river løs kjøttfiller fra knoklene og jeg skyter mens lukten av død nå begynner å gjøre seg bemerket også i våre menneske-neser.

Det er et visst vemod. Hva er neste steg etter dette? Hva er neste adrenalinrush etter komodovaraner i feeding frenzy på én meters avstand?

Guiden ble angrepet av drager tidligere på dagen. I en kontekst hvor en slik påstand passerer med et medfølende nikk bør det være mulig å se nyanser og eventyr i verden som var vanskelig å se før.

Følg den dragen! Den vet noe vi ikke vet!
Enter the Dragon.

Vi har ett eventyr igjen. Vi skal forsøke å se de flyktige Manta Rays, fire meter store undervannsfugler som lever i tropiske hav. Vi seiler ut til østsiden av Komodo med en liten miks av europeiske dykkere med videokamera.

Vi får se våre mantas gjennom uklart vann, som skygger og siluetter som flyr bort mot strømmen når vi flyter forbi.

På vei ut av havna, med en barnearbeider til å ta seg av fortøyninger og andre kjedelige greier.
Mats nyter panoramautsikt mot Flores.
Det er så mange øyer utenfor Labuan Bajo at havet virker som en innsjø.
Tropisk utsikt mot Komodo.
Jon er lett misfornøyd med sitt tropiske atoll.
Mats har en bad hair-day og en bad face-day på en gang, men er like glad, gitt!
Jon gjør en hypnotisk gestus og ser plutselig ut som Mandrake. I bakgrunnen fikser Lothar dykkeutstyret hans.
Mats får orden på sveisen og kan se tankefullt på havet igjen.

..men deretter er det bare veien hjem som gjenstår.

Jon hiver seg entusiastisk over byråkratiske utfordringer på flyplassen.
Gode og mette, begge to.