Etappe 2: Java til Jakarta

Som et arkipelago bestående av 14.000 øyer og en kystlinje som vender mot en strekning i det Indiske hav som går ubrutt til Antarktisk og Brasil har Indonesia noe av verdens mest spektakulære surfemuligheter. Mats og Jon er på en to måneders ekspedisjon for å utforske bølgene på Bali og bortenfor..

Jon med Bali som et fading image in the horizon.

"So, your friend, he is an inuit, yez". Mens vi nærmer oss toppen av vulkanen nærmer min identitetsfølelse seg bunnen når våre franske medklatrere forsøker å fastslå min etniske tilhørlighet ovenfor Jon. Som forsto spørsmålsstillingen mest som et spørsmål om hvordan det hadde seg at han omgår inuitter. Halvveis i vår togreise fra øst til vest over Java har vi stoppet i Indonesias kulturelle hovedstad Yogyakarta for å puste inn kultur og fjelluft, og dette har brakt oss til å bestige en av verdens mest aktive vulkaner - Merapi, sultanens fjell.

På veien har vi passert minneplaketter til mislykkede ekspedisjoner, og kjentmannen har forsøkt med desperasjon i øynene å forklare franskmennene om begrepet "død" når de på fransk vis har turet uregjerlig i vei opp steinskred-området før toppen. "Ah! Morir! He zpeks french!". Med mennesker som ikke deler noe felles språk blir hvert ord man forstår så betydningsfullt og ladet av mening - ikke minst når man sitter under en enorm løs steinblokk i stummende nattemørke.

Men fem dager etter siste terroraksjon, mot et bakteppe av gryende militærkupp, utbredt sinne over bensinpriser som har steget 126% over natta, fugleinfluensa og muslimske revolusjonære er ikke litt geologisk aktivitet så avskrekkende.

Vi har spist hver vår kobra. Vi er herda.

Jon med god utsikt mot setene vi egentlig skulle sitte i.

Java er Indonesias mest sentrale øy og et av verdens tettest befolkede områder, med over 120 millioner innbyggere på omtrent en tredjedel av Norges overflate. Hovedstaden Jakarta med 11,5 millioner er en Sør-østasiatisk metropolis legendarisk for sin møkk, stank, intense bråk og uoverkommelige trafikk. Ingen vi har snakket med har sett noe poeng eller noen grunn til å dra til, gjennom eller forbi Jakarta.

Den er også den vestlige endestasjon for togbanen fra Javas østligste by Banyuwangi, en togrute vi har bestemt oss for å gjøre på den øverste klassen vi kan få billetter til. Vi skal lese Rudyard Kipling-bøker og slurpe Earl Grey i hvite lin-dresser mens vi får se det ekte Indonesia fra bakkeplan i et tempo tatt fra en behagelig NSB-reklame.

Vi klarer likevel å tøyle vår skuffelse når vi skjønner at vi ikke skal dele kupé med Hercule Poirot, men kinesiske rikmannsbarn med ADHD og sukkersjokk, og tiden må fordrives med ekstremt lavkulturell poptrash-TV på høyest tenkelige volum - og ikke ved å nøste opp et drapsmysterium i vogn 5. Og konduktøren som kommer med sin fez ut av Orientekspressen og ned midtgangen for å servere te retter opp hele inntrykket, slik at vi igjen kan glo ut av vinduet og fantasere om Agatha Christie.

"Kommdo? Hva med en A? Og en M! Nei, vent, dette ble feil." Ekstremistisk tagging i Banyuwangi.

Når vi kommer til Java merker vi at avstanden fra Bali er lengre enn bare fergeturen. Allerede på bil-planet kommer en gruppe fnisende skolejenter i slør over for å bli tatt hvert sitt bilde av sammen med de ragende, hårete og svette surferne vi ankommer som.

I følge guidebøkene er Banyuwangi en by unødvendig å besøke annet enn hvis man mister toget. I følge gamle nyhetskilder på nettet er det også Indonesias kjerneområde for svart magi, og åsted for "The Banyuwangi Killing Fields", hvor 150 mistenkte magikere ble myrdet i løpet av året som fulgte etter Sidhartos fall i 1998.

En drapsbølge innbyggerne tror ble utført av omreisende ninjaer og som igjen førte til utrenskninger av mistenkte ninjaer.

Og det er kanskje grunnen til at de har plassert togstasjonen og fergehavna 8 km utenfor byen.

Vi er itte på Løten lenger nå.

Men vi finner rytmen for byen umiddelbart og med skrekkblandet fryd. Vi har ikke gått lenge rundt før vi skjønner at de eneste hvite er oss, antakelig også de eneste som har vært her på en god stund. Det demrer for oss at restauranter av vestlig type ikke finnes, og frykten for at det også gjelder toaletter av vestlig type blir heldigvis avkreftet på hotellet. Vi bestiller mat vi ikke aner hva er fra en meny vi ikke forstår og senker panseret mot balinesiske selgere for å se hva som beveger seg på Java.

Det er polariserte muslimer som kan sitte rundt samme bord selv om de har bin Laden-tskjorte, stiller spørsmålstegn ved koranen eller gjerne inviterer med et par vestlige, hvite gutter også. Når Bali-bomba går av og gutten i bin Laden-skjorta kommer ut og prøver å fortelle det med ivrig gestikulering føler vi pulsen av hva som foregår i verden veldig, veldig klart og tydelig.

Indonesia, og særlig Java, er et muslimsk land, men med sin egen kulturellt tilpassede variant av islam. Det spenner det fra de helt sekulariserte livsnyterne i Jakarta til de ekstreme terroristene fra madrasene i Solo som vil ha et kalifat som omfatter hele Sør-østasia. I midten befinner det seg veldig mange mennesker som både er troende muslimer og oppriktig ikke vil at vestlige skal dø. Terroren har tvunget frem et aktivt forhold til religionen og kulturen de bekjenner seg til og som et av få muslimske demokratier med ytringsfrihet kan de både være uenige og lufte uenighetene.

Utsikt fra toget mot det fjerne østen
Mer utsikt mot det fjerne østen.

Java er vakre vulkaner som reiser seg i bakgrunnen over palmejungel og te-plantasjer og tog som går på bruer over floder hvor nakne barn og kvinner gjør morgenvasken og sitt fornødne. Det er minaretsang om ettermiddagen og moskeer som stikker frem mellom trærne. Etter vannbøflene og asiatiske bønder med trekantede hatter som kikker opp fra jordet når toget passerer er det landsbyer og millionbyer. Det er søppel i store hauger og det er stank fra søppelbål og saftig krydderlukt og verdens beste kaffe.

Det er tilslørte studiner som ser på oss som en trygg havn for å plassere sin undertrykte og forbudte lyst og løse fugler som tilbyr sine tjenester med et skuffet sukk når vi takker nei. Det er sykkelsjåfører med universitetsutdannelse og konspirasjonsteorier om myndighetene. Vi ser de samme hvite igjen i hvert veikryss og tilbringer de fleste måltider i tomme restauranter hvor minstelønna på 300 kroner måneden lar ti kelnere passe på oss.

Halvveis kommer vi til Yogyakarta, en av Indonesias store universitetsbyer. At det også er senter for verdens batikkproduksjon har dempet stemningen noe etter vestens interesse for Grateful Dead-tskjorter har falmet, men sultanen har fortsatt å subsidiere de mangfoldige batikk-kunsternes vedlikehold av den lokale tradisjonen.

Sultanen er begivenhetenes sentrum i byen. Han hadde en nøkkelrolle under revolusjonen i 1946 ved å åpne palasset i Yogyakarta som frisone for geriljasoldater, og var så populær i lokalbefolkningen at de nederlandske kolonialistene ikke passerte murene i frykt for større opprør enn de kunne kontrollere. I dag lar han fortsatt 25.000 mennesker bo gratis i palasset og arbeide for ham eller den offisielle batikkproduksjonen sammen med sine syv døtre.

Byens viktige rolle under revolusjonen ga også et selvstyre resten av Indonesia ikke nyter. I det minste mens sultanen bestemmer, men vi er overbevist om hans gode intensjoner.

Blomster i Yogyakarta
Restaurant i Sultanens palass. Dette er faktisk som relativt folksomt å regne.
Mats og Jon i det de hevner utkastelsen fra Edens Hage ved å spise hver sin kobra.
Øyeblikk fra Hotell Bladok, Yogyakarta
I will eat you, lazy. Utvilsomt.
Blomster og maske med hareskår
Antakelig for å skremme vekk onde ånder. Forhåpentligvis.
Tradisjonelle gater med trendy oppfordringer
Mat og unger.
Mats i det han utstråler gutteaktig sjarm.
Jon i det han blir forklart noe kjempekjedelig.

Utenfor Yogyakarta ligger Borobodur, et enormt buddhist-tempel fra 500-tallet som ble gravd opp av vulkansk aske på 1800-tallet, et potensielt bakteppe for å problematisere den vestlige illusjonen om et enhetlig selv. Vi kommer frem til at våre motstridende og forvirrede verdslige behov og lyster ikke peker i retning av dette overhodet, og tilbringer noen sparsommelige timer med å røre målløst rundt i tung kjedsomhet på verdens helligste sted.

Når vi går ut av parken Borobodur sier det siste skiltet "Selamat Jalan" - Lykke til - og rett utenfor er den største byen av boder som selger t-skjorter, batikk, juggel, selvlysende plaketter med Snurre Sprett og Borobodur-logo på, penner som kan skrive opp ned og hatter med vinger som vi noensinne har sett, og det går en avlukket vei forbi alle sammen før man er ute på busstasjonen.

Men alle bodene er tomme og forlatt, bortsett fra en og annen overdrevet optimistisk selger som bare får det til å virke ennå tommere.

I sannhet lyden av en hånd som klapper. Kanskje kom vi litt nærmere enlightenment likevel.

Jon besøker Borobodur, verdens helligste tempel, og har det kjempegøy!
Sigaretter og sukker på busstasjonen. Noen billige laster er universelle!
Mats kontemplerer over destruksjonen av Selvet mens Jon forbereder seg på å hølje ned tre flasker Tehbotol
En busslast med muslimske jenter og alle står med ryggen til? Mystisk.
Jon morer seg med å tøye grensene på verdens helligste tempel.
Borobudur Skyline
National Geographics første regel for bra fotografering: Ha alltid noe rødt med i bildet.
Mats og Jon forsøker iherdig å late som om de ikke har lagt merke til den ufattelig skumle hånda noen har slengt over seteryggen.

Gunung Merapi, "The Fire Mountain", en av verdens fem mest aktive vulkaner, troner 2900 meter over Java og er mulig å bestige i løpet av 4 timer med hjelp av en kjentmann. Vulkanen eies av Sultanen av Yogyakarta og anses som hellig og er et av stedene det ofres til for å holde flammegudene som lever i fjellene i sjakk. Sist den tok livet av klatrere var i 1997. Det er tilløp til panikk når vi på toppen av fjellet spør guiden om når vulkanen sist hadde utbrudd og han svarer "2-3 o'clock". Heldigvis forstår han ikke engelsk. Vi aner ikke hva han svarte på.

Vulkanen Merapi.

Vi har bestemt oss for å se soloppgangen fra krateret og må klatre fra nærmeste landsby klokka 01:00. Det betyr at vi må gå i stummende mørke med små lommelykter gjennom gress som når oss til livet, sletter av dødt vulkanstøv, små plantasjer med magisk tobakk, hele tiden langs trange stier, og det eneste vi vet sikkert er at det er bratt.

Uklar snikfotografering fra sherpaens hjem.
Jon etter å ha klatret hele natta for å stirre inn i helvete før frokost
Utsikt mot fjell
Mats, lykkelig uvitende om at vinden gjør at han ser litt tykk ut i den t-skjorta.
Mats poserer med sherpaene.
Skyggen av Mats stiger opp av et hull inn i jordas indre.
Soloppgang
Jon snur rollene på hodet.
Jon og Mats før de innser hvorfor det kalles Det Grønne Helvete.
Topp og bunn av vulkanen Merapi. Jon slapper av.

Ting tar en annen vending når vi blir stoppet i døra på en hotell-bar og nektet adgang fordi vi ikke har sko. Hva i helvete? Vi er hvite i den tredje verden - vi krever access all areas uten spørsmål. Men Jakarta er ikke regnskogen eller stranda. Allerede når vi spaserte opp trappene i resepsjonen på The Grand Hyatt langs innendørsfossen og så jazzbandet som underholdt forsto vi hvor det bar.

Her er pengene som ikke er i resten av landet og mulighetene til forlystelse for de som har fått tak i dem. Det vi vil ha kan vi få her, til og med ekte merkevareklær og CDer som ikke er kopiert.

Jakarta er skittent eller glitrende, avhengig av hva man er villig til å betale. Dette er fremtidsbyen i dystopisk sci-fi, hvor vi kan se fremtid langt forbi vår egen nåtid på kjøpesenterne, hotellene og restaurantene mens trafikken står stille i enorme gater man ikke kan gå langs og motorsykler er de eneste som kommer frem. Her synes eksosen i digre skyer som flyter mellom skyskraperne. De kriminelle driver enorme piratkopieringsligaer av underholdningsinformasjon og myndighetene er så gjennomkorrupte at vaksinene mot fugleinfluensaen har blitt vannet ut, slik at noen har kunnet skumme WHO-midlene for å drikke drinker på Grand Hyatt.

Rundt om bor de fattige som kommer opp til drosjen og stirrer trist gjennom vinduet når man sitter fast. Eller bare roper om hjelp og holder frem hendene og barna.

For oss er det deilig og annerledes at ikke den økonomiske verden roterer om oss, men bankvesenet og politikk og hva de nå ikke driver med. Det er godt å puste ut og ikke være på toppen av næringskjeden. Det smaker også med europeisk mat på Cafe Batavia, men vi blir mette av Jakarta når pølsene på Die Stube blir servert av indonesiske jenter i full Bayern-mundur.

Vi er dog fryktelig glade for at vi kunne gått hjem og tatt på oss sko.

"Sukarnos Last Erection" - Jakartas 136m høye spir med 35kg bladgull på toppen.
Jakarta er shopping og dette er en bitteliten del av det.
Jon mens han vurderer en ballkjole for ladyboys
HOKA HOKA BENTO!! Japansk sanseoverdose
Bolle nummer to fra høyre, øverste rad, er reker. Utover det er det fritt frem for forslag.
Mats er halvveis gjennom sin gjærede iskaffe med bønner når Jon blir akutt lei av stekte nudler.
Bilde tatt som dokumentasjon dersom vi skulle dø av kullosforgiftning rett etterpå.
Café Batavia. Noen ganger må man bare opp fra bakkeplan for å se verden.
Mats utstråler gutteaktig sjarm i koloniale omgivelser på Cafe Batavia
Jon innendørs i Jakarta og indonesere utenfor.
Utdeling av almisser