Etappe 3: Living the dream på Lombok

Som et arkipelago bestående av 14.000 øyer og en kystlinje som vender mot en strekning i det Indiske hav som går ubrutt til Antarktisk og Brasil har Indonesia noe av verdens mest spektakulære surfemuligheter. Mats og Jon er på en to måneders ekspedisjon for å utforske bølgene på Bali og bortenfor..

Førsteklasses bil, to hvite menn og den tredje verden.

Det første indoneserne tenker når de ser oss hvite er penger, masse penger. Deretter ser de oss som seksuelt utsvevende, og så tenker de på oss som gudløse som ikke respekterer noe hellig. På den islamske øya Lombok har denne eksplosive kombinasjonen en dyrisk tiltrekningskraft på de lokale kvinnene, som slipper alt de har i hendene for å smile og vinke til oss når vi kjører forbi i vår nye Feroza.

Og dermed er lista lagt for dette reisebrevet.

Øya Lombok er marginalt mindre enn Bali, og ligger en håndfull kilometer lenger øst. Lombok-stredet er et større vannskille enn målt i tiden det tar ferga å krysse det - 7000 meter dypt er det stedet hvor den australske kontinentalplata møter den eurasiske. Her la George Wallace merke til at faunaen fra Asia forsvant og ble erstattet med Australias, tegnet opp Wallace-linjen og oppdaget dermed både evolusjonen og kontinentalplatedriften. Her slutter de indre, velbeslåtte og tradisjonelt siviliserte områdene av Indonesia og de ytre øyene begynner.

Turismen på Lombok var i en sped begynnelse når demonstrasjoner i 2000 sendte alle kristne, kinesere og turister på flukt til Bali, og har ikke klart å vinne seg tilbake siden. Allerede på fergeturen over har vi blitt advart om å passe godt på tingene våre og når vi kjører rundt på øya bes vi stadig om å være forsiktige når vi kjører videre. Vi ser aldri noe politi, vi tror Lombok er utenfor loven.

Og vi forstår ingenting. I neste by og tettsted møter vi alltid enda mer imøtekommende barn og søtere jenter. På fergeturen er det skumleste som skjer at Mats blir tatt for å være en sasak, en av Lomboks tradisjonelle innbyggere. Vi møter noen hvite expats som var her under de store demonstrasjonene. De forteller at de kun fikk en telefon fra politiet om å dra til Bali, så de hadde dratt dit og festet i en uke og kom tilbake og fortsatte sitt vante liv. Ikke visste de hva det dreide seg om.

Men vi forstår etterhvert at sasakene ikke er som balineserne. De vi møter regner landsbyen 6 km unna for å være langt vekk, de har aldri vært utenfor Lombok og sjelden besøkt annet enn den nærmeste byen, i beste fall øyas hovedstad Mataram. Og dette er en øy 8 mil på langs. Barn langs veien vil veldig gjerne prøve penn og papir. Selgerne på stranda tjener kanskje 100.000 rupiah på 2 uker - 100.000 rupiah er 60 kroner. Det er også halvveis til kostnaden av en måned på skolen for en sønn eller bror.

De fattigste praktiserer fortsatt flerkoneri - kanskje ikke egentlig, men en kvinne kan ikke skille seg fra en mann uten å betale tilbake medgiften på et par tusen kroner, og da står de tynt hvis han har funnet seg en annen kvinne å forlyste seg med og ønsker den gamle til å tjene til kost og losji for barna.

Når vi snakker med kvinnene forstår vi at vi er økonomisk i stand til å innfri alle drømmer og ønsker de måtte ha. Vi kunne sendt dem til skolen nok til å endre livet deres, flydd dem til Paris, kjøpt dem fri fra dårlige ektemenn og gitt dem et hus. Om vi ville. Vi kunne kjøpt dem en motorsykkel til å tjene penger på eller gjort dem til dronning av landsbyen eller til og med øya. Vi kan få dem myrdet uten at noen ville reagert. Hadde det behaget oss. Vi er allmektige penge-féer fra nord. På ordentlig.

Sasak-babe som slipper alt hun har i hendene
Lombok innerst og ytterst: Jon sjekker ut surf og damer fra ferga på vei inn til Lombok, halvnaken Mats fanget i frontlyktene etter han forsto han var allmektig, rev av seg t-skjorta og forsvant i regnskogen.
Mats følger panisk med på hva fergepassasjerene driver med bak ryggen hans.
Skyggen av Mats stiger opp av et hull inn i jordas indre.
Nysgjerrig-Jon får øye på en kjempestor gresshoppe på båten fra Bali til Lombok.

Men vi er ikke her for å brytes med den frie vilje. Til Lombok drar man for å surfe. Den sørlige kyststripen har rev og sandstrender som lager noen av verdens beste bølger. Lengst øst, i en nasjonalpark uten navn, hoteller eller veier, finnes Bangko Bangko - Desert Point - kåret av Australske surfere til verdens beste surfebølge. Rundt kystlandsbyen Kuta ligger strender og rev i en lang rekke bukter i den upolerte kystlinjen.

Bølger som bryter over rev - reefbreaks - er regnet som de optimale surfebølgene. Revene er ikke like foranderlige som sandstrender og bølgene bryter mer forutsigbart, de er ofte avgrensede områder og dermed mulige å komme rundt uten å måtte padle gjennom bølger som bryter. Baksiden av medaljen er at de er hardere å treffe når man faller av, eller torpederes i bunn av, kjempebølger. Derfor har de navn som The Surgeons Table, Lascerations og Razors. At det oftest er nødvendig med båt for å komme til er ikke nødvendigvis en bakdel.

Vårt rev heter Grupuk Inside, som ikke betyr noe mer spennende enn at det er navnet på landsbyen vi får den lokale surferen Rocky til å svippe oss ut fra en eller to ganger om dagen. Revet er en perfekt treningsbølge beskyttet mot vind inne i en bukt mellom store avrundede og eldgamle klipper. Til tider har vi det alene - den ultimate surfedrømmen - andre ganger må vi sitte i kø med sure australiere, gale japanere og macho brasilianere.

Det er beinhardt i jungelen, asså! At bilene er fine der er vel ikke vår feil!
Tre surfere og en båt. I bakgrunnen: Den australske kontinentalplate og det indiske hav.
Go west. Kaptein Mats har funnet bølgene.
Going in. Jon skaffer seg litt airtime allerede før han er i vannet.
Eksklusivt, eksklusivt! Mats med et surfbrett - i vannet!
- Ikke nå, jeg har nettopp surfet! Jon forsøker å unngå dokumentering når han er på sitt mest sårbare.
Generell estetikk.
Opp som en løve og ned som en skinnfell. Kapteinen på vei ned med sitt brett etter endt dyst.
Vakker solnedgang med stygge ben
Bare én til før sola går ned. Optimister og et motvillig hav.
Jon - ute av fokus, men i ett med havet.

Surfing er en metafor for å jakte på kvinner. Bølgene er vakre og delikate, men også nådeløse. Noen er sterke, noen er svake - noen er langt utenfor ens egen liga og noen er for små til at man bryr seg. Av og til kan man sitte på brettet i havet og bare nyte synet av en perfekt bølge som går forbi, andre ganger finnes det ikke noe mer frustrerende enn en bølge man feilberegnet og enten lot passere mens den kunne vært tidenes ritt eller prøvde seg på når man ikke var der man skulle. I gode dager leker man fornøyd med bølgene, andre ganger, andre steder, er de ubønnhørlig uinteresserte i surfing. For noen er det alltid en bedre bølge et annet sted som lokker. Noen andre drømmer bare om den perfekte bølgen som glapp.

Men når man padler inn i sin bølge, kjenner brettet skyte fart og reiser seg opp for å svinge ned i den glatte delen av bølgen og merker at man har truffet riktig endres alt. Ingen tenker på studielånsrenta der, telefonregningen og dårlig samvittighet svinner for solen og alt dreier seg om å bli stående og nyte hvordan brettet sklir frem, man er ett med skaperverket og kreftene som beveger havet og man kan gå på vannet.

Til slutt ender det med et smertefullt kræsj hvor man dras under og holdes der til vannskrekken tar tak - eller man kjører løpet ferdig og vipper over kanten, ser fornøyd på bølgen som fortsetter videre og padler ut for å ta en ny. Og når man er sliten er lykken en fin bølge som tar en med inn hele veien til land.

Men ingenting er tristere enn synet av en bølge som bare bryter usurfet mot land.

Det kan bli både slitsomt å være i harmoni med havet og kjedelig å kun omgås mennesker som lever som delfiner. Etter to uker nekter armene mer padling og hodet mer monotoni, så vi pakker ned to underbukser og en tannbørste hver og drar på helgetur til party-øya Gili Trawagan for å la metaforer være metaforer.

Her ser det ut til at Indonesiske myndigheter har laget et forsøksprosjekt på å gi turistene det de vil ha. Det er barer drevet av mennesker som drikker alkohol, det sees mellom fingrene på lette narkotika, selgerne av juggel er jaget vekk, korrupt politi er erstattet av trivelig borgervern og man kan se på TV på stranda i private boder. Dette er også markedsført i alle guidebøkene. Vi møter på nytt alle hvite vi har snakket med siden vi ankom Indonesia. Helgeturen blir til en uke. Vi gikk beklageligvis tomme for batteri til kameraene.

Jon slapper av med Jackass en formiddag på Gili Trawagan. Ikke døm ham før dere har gått en mil i hans sko!

Hjemme planlegger man ikke å reise til det fjerne østen for å se DVDer på stranda, snarere for å gå seg vill i jungelen og lære språket til urbefolkningen med penis-futteral og bare bryster. Til slutt møtes forventninger og lavmål i en kombinasjon som blir virkeligheten. Men i boden ved siden av Jon satt det en tysker som hadde med seg sin egen PlayStation 2 og satt sammenhengende i ti timer hver dag og spillte fotballspill.

Han hadde med seg sin egen PlayStation 2.

Freud ville hatt en field day.

Jon pønsker over sin vestlige idé om et enhetlig selv. Yeah right. Han er fyllesjuk og venter på båten.
Noen glimt av bakgrunnen.

Vanlig sasak-hjem - stråhytte på stranda.
Jon utforsker mangroveskogen.
Strand-hund med relativt fettfattig kosthold.
Simba, Sørøst-Asias galeste hund.

Simba er hunden til den lille sønnen av innehaveren av Surfers Inn, hotellet vi bor på i Kuta. Simba er hans eneste lekekamerat, siden dette er midt i gokk, men han er dessverre ekstremt eiegod og blir rasende om andre klapper bisken hans. Derfor får hunden også kjeft hver eneste gang noen er borti den.

Men som en liten hund vil han jo klappes selv om han vet han får kjeft. Dette paradokset og fornektelsen av sine egne behov gjør Simba til en svært forrykt liten hund som sniker seg opp til oss men løper alt han er god for når vi klapper ham. Og kommer løpende tilbake for et lite klapp til. Og den lille gutten kjefter på oss også.

En av de mange dagene vi henger på hotellet sier en sveitsisk dame "He trusts me now. I always gave him pudding. Now he trusts me." med deilig sveitsisk intonasjon. Vi lurer på hvor hun har fått pudding fra. Vi vil også ha pudding. Dette er et sted hvor man gjerne går en kilometer eller to hvis man tror det er mulig å kjøpe is der man kommer.

Kuta Lombok er et sted hvor de små detaljene i livet får fokus. Kanskje litt for mye fokus.

Geiter på gårdsplassen. Sjarmerende innblikk i det rurale liv.
Etter å ha blitt anklaget for å skrive reisebrev kun for å fremstille seg selv som en slags internasjonal playboy velger Mats her å vise frem sin barnevennlige og myke side.
Klin gærne local kids. De kunne omtrent fått et reisebrev alene.

Lombok er, klisjémessig nok, en liten øy med store kontraster. I nord er det regnskog og fruktbare fjellsider og daler, i sør ut mot det indiske hav er det tørrsvidde ørkensletter og bratte fjellsider. I øst er det stammer som knapt har møtt hvite og fortsatt sverger til animistiske religioner, i vest er Senggigi, et forsøk på å starte en turistby.

Senggigis største attraksjon idag er at det er bygd en masse luksushoteller ingen klarer å fylle, siden de store mengdene turister er uteblitt, og dermed kan de tilby utsøkt innlosjering og delikat mat til latterlig lave priser. Vi er innom her fra tid til annen for å gjøre unna praktiske detaljer som å leie bil, bestille flybilletter og spise kake.

Andre mennesker som tiltrekkes av billige luksushoteller inkluderte på vårt hotell en gjeng bestående av en stor neger med gullkjeder, en søt asiatisk jente som garantert var under 18 år og tre tyskere med videokamera.

I bungalowen tre hakk bortenfor vår bor det en kraftig overvektig og eldre voksen norsk dame sammen med en ung balineser. Av noen grunn har de blitt samlingspunktet for lokale løsbikkjer, og hun står alltid og roper "Husj! Husj! Husj!" til dem på terrassen.

Men utenfor er det en helt annen verden. Selv om de er fattige inn til benet i store områder, er naturen så pittoresk at den noen steder ser ut til å være planlagt. Når vi kjører rundt kommer det alltid noen opp for å spørre om vi trenger hjelp når vi stopper - og det gjør vi ofte (både stopper og trenger hjelp). På midten av øya tårner Mount Rinjani, Indonesias nest høyeste fjell, og rundt er det regnskog og nasjonalpark.

Vi kjører en del for å se på øya. Ikke minst på grunn av alle jentene som slipper alt de holder i hendene. Under er noen bilder av Lombok.

Moské og bolighus i de lombokske alper.
Jon fyller bensin, en spennende begivenhet for landsbyens menn.
Mount Rinjani
Dal lenger opp i fjellet, før vi ble innkapslet i tåke.
Jon on the edge.
I regnskogen. Midt i.
Enslig tre i tåka.
Kipling-øyeblikk med utsikt mot Bali.
Jon sjekker skeptisk standarden på en Bungalow i Senggigi.
Solbrent slette på Kuta.
Farvel, Lombok. Det er alltid en ny øy man må videre til.