Reisebrev: Stopover, Hong Kong

Mats har 24 timer på seg til å komme under huden på 1 milliard kinesere og deres 3500 år med kultur og sivilisasjon. Og shoppe litt.

Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hong Kong

Jeg har plassert mitt eget døgn i Hong Kong samme dag som åpningen av WTOs sjette ministermøte. 24 timer er i utgangspunktet litt for lite til å lære Kina å kjenne, og jeg tror ikke Midtens Rike vil vise seg mer tilgjengelig av dette. Kan jeg vite om det alltid er like mange maskingevær på flyplassen? Kan jeg til vanlig slepe min 2 meter lange surfboard-bag i kamuflasje-farger, som ser ut som en pingvinrakett i orginal-innpakningen, inn på et sentralt hotell?

Etter George Bush involverte Vesten med konflikt i Midt-østen og alt det har å by på av fremgang og utvikling for de involverte parter, har Østen kommet på banen som begivenhetenes sentrum. Det er kanskje ikke viktig nok for norske aviser, men resten av verden har lagt merke til at Kina er den nye supermakta. Jeg har lyst til å hilse på våre nye herskere og se hvordan de takler det når de har invitert verden hjem til seg for å ta viktige avgjørelser.

Og jeg og Hong Kong innleder allerede på flyplassen en vakker kjærlighetsaffære. Jeg stoppes av en fyr med et surfbrett når jeg leter etter flybussen - "Psst? Er du her for å surfe? Vet du at det er mulig å surfe på øyene utenfor byen?". Paramilitære politikvinner i stram uniform? Som kan le? Jeg blir kjørt til byen i en ruklete buss som dunker som en snekkemotor mellom skyskrapere og limousiner.

Det første jeg tenker på når jeg ser Hong Kong er penger, masse penger. Deretter ser jeg kineserne som seksuelt utsvevende og gudløse kommunister som ikke respekterer noe hellig. "I am sorry, sir, but the hotel is fully booked. We had to give you the penthouse suite."

Give it to me, baby.

Mats kontemplerer over den planlagte demonstrasjonen mot WTO-møtet. Hvorfor spiser de ikke bare kake?

Min plan er å klokken 10:00 presis være på plass på NGOenes demonstrasjoner mot ministermøtet, finne den norske delegasjonen og tilfeldig dumpe inn i noen gamle kjente langt hjemmefra og avfotografere det hele. Om nødvendig og noen lytter, skal jeg lufte min misnøye med frihandel og skjev fordeling mellom sør og nord.

Til lunsj spiser jeg en sandwich og drikker amerikansk kaffe på Starbucks i første etasje av The International Finance Centre, etter å ha shoppa for et ulandsbudsjett og uten å ha hørt et eneste kritisk spørsmål stillt mot WTO. Jeg får sett Hong Kong på gateplan mens jeg senere leter etter opptøyer, men det er 6 millioner fastboende ultrakapitalister her og jeg tror de slukte de 10.000 forventede anti-globalistene ved ankomst. Meg distraherte de greit, ihvertfall.

Potente maktsymboler i gullbelagt prakt

Jeg trodde dette var det skitne Singapore, men Hong Kong er så ren og vakker at man snur seg på gata for å se nærmere. Jeg så et godteripapir flyte på fortauet og en fotgjenger komme forbi, sukke og plukke det opp. Vinduene er nyvasket og gatene, om ikke belagt i gull, er polerte og trafikkert av kjappe, nye biler. Menn går i dress og kvinnene i trendy fashion så heit at jeg knapt forstår hva jeg ser.

Som i alle storbyer av rang er gatene og restaurantene fulle av gourmet-mat og fristelser. Parkene er legendariske og en av byens kilder til stolthet mellom stålbygg og glasstårn. Det er befriende å møte asiater som ikke vil skrape for noen vestlig og å ta en øl i en pub uten at skillet mellom betjening og gjester følger hudfargen.

Jeg blir ledd ut når jeg forsøker å kjøpe et nytt kamera av samme modell jeg har hatt tidligere. "Håh! Håh! Too old!". Overbærende latter. "Hva med..?". "Håh! Håh! Håh! What is the matter, not enough money?".

Hong Kong har ingen skattlegging av betydning og i praksis er hele byen en stor taxfree-butikk. Ikke i betydningen at det bare er mulig å kjøpe jumboposer med Japp og brett med danske ølbokser, men i betydningen et av verdens viktigste handelsentra. Første juli 1997 ble byen gitt fra Storbritannia til Kina. Dagen etter kollapset eiendomsprisene, noe som skal ha vært et betydelig bidrag til det økonomiske sammenbruddet i Asia.

Det er stadig demonstrasjoner mot tendenser til kinesisk overstyring, senest uka før jeg ankom. Det er litt gnisninger rundt hvem som skal kunne stemme - for øyeblikket er det 800 stemmeberettigede, alle forhåndsgodkjent av Kina. Det diskuteres om dette skal utvides til 1600 - eller til alle, som demokrati-bevegelsen ønsker. Etter overtalelsesavtalen med Storbritannia skal Hong Kong nyte internt selvstyre fra Beijing og kan boltre seg i kapitalisme helt frem til 2047.

Men så er det slutt.

En servitrise i sort beret og med headset som en secret service-agent ser på meg med et skarpt blikk som sier "bondeknøl" når det viser seg at jeg bare kan engelsk og ikke forstår kantonesisk. Hun ser ut som en fembot knyttet direkte til kommunistpartiets sentrale kommando, men har gitt meg en utsøkt tiramisu og en kopp med varmt vann som viste seg å være overraskende godt. Jeg blir sittende å se på henne med skrekkblandet fryd. Hun er det nye Kina, og over fjellene er det en milliard til av henne.

Jeg kan ikke se noe søppel i gatene, ihvertfall.
Kollektivtransport i ivrig samkjøring.
Dette er helt klart Kina.
Selv med 6 millioner mennesker på en liten halvøy er det likevel tomme gater å puste ut i.
Hong Kong er kanskje ikke døgnåpent, men det var åpent i de timene jeg var våken, ihvertfall