Uruguay er på verdenskartet som vertsland for GATT-forhandlingene i 1996 og for å være en fotball-nasjon av verdensrang med bare 4 millioner innbyggere. De har et av Latin-Amerikas mer stabile demokratier og hadde lenge en økonomi som var solid nok til å gi landet rykte som Sør-Amerikas Sveits.

Landets spede begynnelse var i byen Colonia, som ble opprettet for å bringe smuglegods over til Buenos Aires på andre siden av elva Rio de la Plata. Der har de blitt liggende som en slags buffer mellom de lokale stormaktene Argentina og Brasil som ved behov blander seg inn i rikets anliggender. Territoriale krav fra naboene har stort sett vært avverget av de andres motstridende interesser.

Men Sveits-syndromet blir dratt litt langt når det serveres ostefondue i varmen, må sies. Hverken internasjonale toppmøter eller gode resultater i fotball-VM er noe som trekker meg særlig mot et land. Med mulig unntak av internasjonale toppmøter - men ikke 10 år etter. Buenos Aires trekker derimot kraftig fra den andre siden av elva. Det er en by som har fått opprettet en egen nasjon til å smugle inn luksusvarer. Hvor dekadent er ikke det? Det er kanskje der man bør være - og denne tanken ser ut til å ha demret for de fleste under 35 her også.

Gamle GATT har blitt heftige WTO og fotball dreier seg nå om klubber og ikke land. Etter Argentinas kræsj er ikke økonomien særlig solid og spanskekongen har lenge tillatt Buenos Aires å importere sin egen luksus. Uruguay ligger støvete igjen langs landeveien.

Men det er ikke nødvendigvis noe galt med det!

Punta del Diablo - Djevelens Punkt - er en fiskelandsby med 400 innbyggere syv timers kjøring fra Montevideo. Det er forblåste sanddyner ut mot Atlanterhavet, svaberg, tomme sletter og vind som blåser igjennom våtdrakta. Det er en surfedestinasjon hvor man må ha med sitt eget brett og det koster 20 dollar å leie et hus hvis man finner noen som gidder. I guideboka er det første som står "now this is wild". Så when in Rome, do as the Romans - mer støvete og marginalt blir det ikke.

Slutter det noen gang å blåse? Rundt hjørnene på de skranglete gamle fiskebodene går vinden rett gjennom våtdrakt og pels og kjøtt og marg og bein. Langs vannet er det godt med plass til å sitte på svaberg og i sand og komplementere mens man stirrer på havet, slik at alle som vil kan være i fred.

Uruguay kommer ikke til å bli omtalt i Dagbladets reisebilag under overskriften Opplev Sprudlende Uruguay og Punta del Diablo vil neppe druknes i feite, tyske charterturister, og hvis det skulle skje er det fortsatt ti kilometer tom strand rett ved siden av hvor en håndfull antisosiale solbadere holder seg på avstand fra hverandre. Og surfen begynner som en halv fots krusninger i det ene hjørnet og klatrer jevnt rundt til 3 meter i motsatt hjørne når de rette dønningene kommer sørfra og det eneste hinderet er at det ikke er noen andre surfere der til å holde et halvt øye med at man ikke drukner.

Og det skjer ikke så mye mer. Etter lange omganger med kontemplativ stirring på havet kunne dette reisebrevet endt opp på diktform, illustrert med bilder i svart/hvitt. Langt fra sivilisasjonen er det ikke så mange korrektiver.

Men hva skjer når man har rundet djevelens punkt?