Etappe 5: Buenos Aires, Argentina

Leseren vil vite at Argentina for det første ikke er i Sentralamerika, og for det andre har helt håpløs surf, med små, slappe bølger som først og fremst er utenfor Mar Del Plata, en dyr og overbefolket turistdestinasjon. Some things are in your mind only.

Hello Buenos Aires! Kirchner er El Presidente

Dette er landet hvor kjøtt betyr saftig kjøtt, rødvin betyr nytelse, kultur er det livet dreier seg om, lidenskap er bakteppet for alt og dans er tango man gjør i halvmørket med en hånd sikkert plassert på partnerens rumpe. Eller man bryter spontant ut i på fortauet. Hvor kvelden begynner etter middag og middag begynner en time før midnatt. Dette er verden slik den var i svunnede tider og Erik Byes skrøner. Fred være med ham.

Her er kvinnene slik menn vil ha dem, sterke og myke og vakre med store mørke øyne som ser inn i sjelen ens og sier ta meg og du er trygg med meg samtidig. Menn er slik kvinner vil ha dem, uregjerlige, stolte og dannede tangodansere i pene klær. Man elsker og savner og forlater og kommer tilbake. Så spiser man deilig lammekjøtt til middag med et glass vin i den ene hånden og en sigarett i den andre. Mens amerikanerne ikke vet om de elsker eller hater det.

Man kan ikke skrive om Argentina uten å bli svulstig, for det er et svulstig og overdådig land av mennesker med store ord og mye stolthet.

Avenida 9 de Julio. 16 felt midt i byen.
Vin. Kaker. Kaffe. Menn i dress med aviser. Kafé i Buenos Aires.

Når nordamerikanerne dro over Atlanteren for å komme vekk fra Europa, må Argentinerne ha tenkt motsatt og ønsket seg mer kultur, mer dannelse, dypere rødvin, bredere vidd, hetere lidenskap og saftigere søreuropeisk intonasjon. Europa må ha blitt for lite europeeisk. Og resultatet er en by som er så overstadig europeisk at den ville vært Europas selvfølgelige hovedstad - om den bare var der og ikke på andre siden av planeten.

Katt i botanisk hage.
Fotografisk meditasjon over botanisk hage.

Når jeg først ankom ble jeg sjarmert og begeistret, men etter å ha vært i Buenos Aires en uke følte jeg meg tatt imot som et familiemedlem som endelig kom hjem. Jeg har fikk to jobbtilbud den første uka, helt uten å forsøke eller tenke i de baner. Jeg antydet at jeg ikke var ute etter å finne en jobb fikk jeg til svar "..men du kan bli boende i Buenos Aires! Er ikke det fabelaktig?!".  Hva om man hadde den gleden og selvsikkerheten over hjemstedet sitt at man kan ta for gitt at tilreisende synes en slik mulighet er helt utrolig.  Jeg kjenner ikke så mange som har det for Oslo.. er jeg redd.

På vei fra et forretningsmøte (å jada) spør drosjesjåføren om jeg er italiensk når jeg ikke kan spansk, og følger opp med et umiddelbart "Har vi ikke et fantastisk bra liv her?" og vi diskuterer resten av turen Argentinas god viner, vakre kvinner og saftige kjøtt. Jeg får et jovialt håndtrykk og lykkeønskninger når jeg går ut av drosjen og betaler de 10 kronene det koster. Senere snakker jeg begeistret om den hyggelige turen til et turist-par, som kontrer med å fortelle om drosjesjåføren som kjørte dem fra flyplassen, tok dem på en times tur i byen for å vise sine favorittsteder og nektet å ta imot betaling når de kom til hotellet.

Argentinerne ser dette som mulighetenes land og at de seneste økonomiske endringene har gjort de fattige fattige på grunn av Verdensbanken og den tidligere politiske ledelsens vanstyre. Og de fattige selv tigger aldri - de er for stolte, sikkert - de forsøker å gjøre noe for å gjøre det verdt å få penger, om det så bare er å synge med den stemmen de har.  Jeg var i den mindre velbeslåtte bydelen La Boca, og her ble barna glad for å få den siste skvetten av cola-flaska eller ketsjup-posen jeg ikke hadde spist. Jeg har aldri sett det, ellers vil de alltid ha penger eller glem det.  Å slå av en prat med skopusseren om current events mens kameraten får pusset skoa er helt naturlig. De behandles som like - som at det er selvfølgelig at de er likeverdige mennesker uansett hva slags jobb eller hvor mye penger de har. At dette i det hele tatt er noe jeg ikke ser som helt fullstendig innlysende selv gjør meg skremt over hva slags holdninger vi har i Norge, for jeg er ikke den eneste som passerer forbi tiggerne på Karl Johan og behandler de som om de ikke finnes fra tid til annen, det er helt sikkert.

Jeg har et bilde i hodet fra ifjor høst, en av de skikkelige norske høstdagene med pøsregn, når jeg så en av de faste tiggerne i sentrum stå på Stortorget og strigråte i regnet og tigge om noen småmynter så han kunne komme inn et sted med tak over hodet. Det var da ideen om å gjøre virkelighet av å bare dra fra landet kom til meg på ordentlig. Hva slags ekstrem desperasjon er det vi er villige til å utsette våre egne for i dette styrtrike landet?  Er det mulig å endre noe av dette i Norge? Hvor godt kan man egentlig leve i et land hvor bunnivået for levestandard er å strigråte i full offentlighet uten tak over hodet i et av verdens mest ugjestmilde klimaer.  Uten at noen bryr seg.

Etter en uke i Argentina har jeg allerede blitt Che Guevara...

Gatebilder
Arbeidsfolk griller lunsj i La Boca

La Boca er et fattig strøk like utenfor sentrum de fleste turister drar innom. Det er hjemmeområdet til legendariske Boca Juniors, som med en viss rett kan kalle seg verdens beste fotballag, og det finnes stolthet å spore over dette. Som i at bygningene er malt i lagets farger blått og gult. Det er en turiststripe i form av en vei fra havna og opp til torvet, med noen avstikkere frem og tilbake, souvernirselgere, karikaturmalere og dyre kaféer (her snakker man nesten opp i 6-7 kroner for en kaffe). Går man ned feil gate kan man fort møte en vennlig sjel som forklarer hvorfor det ikke er noen andre mennesker der og viser veien tilbake til turistområdet før man blir ranet. Eller en uvennlig sjel som ikke er like imøtekommende.

God mat, drikke og soft blur på verden
Det er alltid en fiesta! La oss bare male det rett på veggen i La Boca
Fargerik vegg, La Boca

En god lunsj med alt koster ca 30 kroner, en flaske bra vin fra Mendoza litt under 10 kroner og et komplett treretters måltid med et par flasker vin på lørdag kostet oss 400 kroner for tre personer - på en veldig anstendig restaurant. Menneskene her er så hyggelige, behjelpelige og inkluderende at det er litt rart. Og utover det er alle formeninger jeg hadde om Buenos Aires sanne. De spiser kjøtt som snacks her. De er sofistikerte til fingerspissene, alle er pene, og jeg føler jeg har kommet til festen i feil klær, siden jeg har fillete t-skjorter for jungelen mens de går i dress til hverdags i Buenos Aires.

Det er en vits om argentinere som går slik: En mann spør en argentiner om han har en lighter, og argentineren sjekker grundig bukselommene, baklommene og brystlommene på skjorta før han svarer "Nei, men gud hvor lekker kropp jeg har".

Jeg bor i Chill House. Det koster 7 dollar natta og jeg har en seng, får typisk croissant-frokost med juice og kaffe og godt selskap. Første kvelden har de barbeque på tak-terrassen og jeg får tilslengt et stykke kjøtt og rødvin til sjakken, og mens jeg er der forsyner jeg meg av øl og vin. Jeg er med på bursdagsfesten til eierens kjæreste. Men når jeg skal dra og lurer på om ikke de skal ha betalt for maten gir de blaffen. Det er vel så billig her at det ikke er verdt bryet.

Frokosten er forøvrig kjip, men typisk argentinsk. "Fracturas", små kaker med syltetøy eller den argentinske spesialiteten dulce de leche, et avhengighetsskapende og fetende sjokolade- og melkepålegg. Ikke ulikt Frankrike, som også er ganske fjernt fra overdådige nord-europeiske frokostbord med sine croissanter og kaffe. Men når lunsj kanskje er en halv kilo oksekjøtt og potetmos er det greit å holde av litt plass.

Storby ute, sjarm inne
Sen sjakk-kveld med Sam på Chill House
The Chill lounge, Chill House
Detaljstudie, Chill House
Utsikt til Hostel Chill House's bakgård
Veggmaleri
En av mange gågater i The Microcentro
Handlegata Fortuna, for anledningen godt beplantet.
Buenos Aires' falliske obeliks
Postvesenet Oca har en egen bydel. De er glade i å sende brev her!
Med ryggen til Maiplassen. Europa? Sør-Amerika?
Buenos Aires' innbyggere, the Porteños, havnebeboerne, venter på bussen.
Skyline, finansdistriktet
..og tilbake på gateplan
Om noen skulle tro det ikke var teater i Argentina: Det er det. Om det så skal staves ut i to meter høye bokstaver.