Etappe 1: Alajuela/Santa Teresa, Costa Rica

Eventyrer, hangin' loose

Alajuela, Costa Rica, 6:30 AM, sjekker CNN, venter på at frokostserveringa skal ta til. Varmt i lufta, men ikke hett ennå, fuktig tropelukt. I går så jeg Grønland, Grønnland, the New York City Skyline, Yoko Ono, utkanten av Hurricane Frances over Florida og Juan Santamaría International Airport på et døgn. I dag våknet jeg opp i en sentralamerikansk bananrepublikk på et hemmelig oppdrag jeg ikke har informert meg selv om hva er ennå.

Den offisielle historien er at det alltid er en slange i paradis og til syvende og sist er hjemme best. Likevel er ikke Oslo i høst- og vintermånedene det Happy Place jeg tenker meg tilbake til, selv om jeg liker en kopp kakao foran peisen mens det laver ned snø ute like godt som neste nordmann. Og derfor skal jeg se om lykken finnes der ute et sted - jakten på Det Gode Liv er en sak man ikke kan gi monopol på til Nadia Hasnaoudi, TV2 og FrP'ere på den spanske solkysten.

Et halvt år senere er hver dag har blitt brukt i treningsstudioet for å få gammel latskap ut av kroppen og pengene som skulle brukes til å toppfinansiere et alt for stort lån for en alt for liten leilighet alt for langt fra sentrum er omdefinert til reisekasse, på jakt etter paradis et sted der ute. Det er et offer jeg er villig å gjøre for denne ekspedisjonen, tilegnet alle frosne skandinaver - i Thor Heyerdahls ånd.

Jeg nyter sola som står opp over palmene og orienterer meg i landet med Lonely Planet og brosjyrer fra resepsjonen, siden jeg gjorde en dårlig jobb med forberedelser før jeg dro. Plan A var lokalfly til Tambor og drosje videre til Santa Teresa, men etter frokost finner jeg en direkte daglig minibuss fra hotell Los Volcanos hele veien frem og i et innfall av latskap hopper jeg på den istedet. Jeg deler den med et arkitektpar fra New York hvor jenta vokste opp over veien for Bayside Hotel jeg bodde i på Santa Monica Beach ifjor. Jeg gir størrelsen på verden noen tanker. Det viser seg at vi ikke har noen felles bekjente.

Reiserute: Alajuela, Puntarenas, ferje til Paquera, greie gjørmeveier til Cobana, jeep videre halvannen times tid ut til Santa Teresa. Cobana har siste bank før jungelen begynner. Sjekk kartet om ønskelig.

Los Volcanos, mi casa primero de Costa Rica
Utsikt til regntidsvær over Nicoya
Typisk bildekk - surfmobil, Imperial-truck, 4WDs
Utsikt langs veien

Dag 2: Funky Monkey Lodge, Santa Teresa. Santa Teresa er en halv mil strand og en halv mil krøttertråkk av en vei 100 meter innenfor. I mellom og utenfor er jungelen, langs veien er det spredt ut noen surfcamps, et par små matbutikker, en spritsjappe og noen enkle utendørs restauranter. Funky Monkey ligger 100 meter inn i jungelen, har 3 separate bungalower, en delt bungalow hvor man kan få en seng til 8 dollar, serverer frokost og lager en enkel middag hver kveld klokka 19:30. Lørdag og tirsdag er det sushi, søndag fish tacos, ellers litt burgere og pizza. De som har vært her referer til det som sitt andre hjem, det beste stedet i Sentralamerika, paradis og innehaverne Gabi og Emilio gjør sitt beste for at stedet lever opp til det.

Tilbrakte første kveld i hengekøya i bungalowen med å lytte til jungelen og studere dyrelivet i taket. En firfirsle der pusler rundt og jeg forsøker å se noe mønster i hva han gjør. Har ikke klart det ennå. En diger grønn gresshoppe klamret seg fast på samme sted i myggnettingen hele kvelden. Den så ut til å pønske på noe og gjorde meg litt bekymret. Den er borte nå og jeg håper den ikke kommer tilbake. Mens jeg studerte dette falt mørket på og bakken rundt meg begynte å lyse opp med små grønne lys som fløy rundt og slukket igjen.

Jungelen begynner 20 meter fra bungalowen og det brøler derifra fra tid til annen. Når jeg våknet av hanen (eller hanene, siden de var og er en symfoni av kakling) klokka seks så jeg at min sengepartner i natt var et ubeskrivelig insekt stor som en knyttneve og hun fikk rask og brutal begynnelse på dagen. Så kom det en liten fugl inn gjennom spilene i vinduet og når den fløy ut igjen var det snart tid for pannekaker og fire kopper kaffe til frokost.

Surf & Sushi
Hovedbusstasjonen Mal Pais/St. Teresa

Bildet over er faktisk av hovedbusstasjonen, og hele stasjonen, det er ikke bare en tørrvittig kommentar. Jeg sitter på bussen og har nettopp betalt 600 colones ($1.50 (NOK10,-)) for en times busstur. Man går riktignok ikke på her, man bare stopper bussen der man vil på, som også forklarer noe av hvorfor den gjerne er en time eller to forsinket de to gangene om dagen den går.

Når vi tok den til byen ble vi stoppet av at en bil hadde brutt sammen midt i veien, og halvparten av passasjerene ga opp og tok drosjer videre. De var plassert så strategisk bak bilen at vi mistenkte at det var et opplegg. I såfall, fant vi ut, måtte det ha vært 8 personer involvert for å lure ut tilsammen $12 av oss.

Mi casa segunda, Santa Teresa

Når jeg begynte å reise rundt første gang ble jeg litt forundret over at det ikke var som i Hemingway-noveller hvor man uten videre kom i prat med et amerikansk ektepar på bussen og en indisk handelsreisende i hotellbaren. Nå er det slik. Det er kanskje så langt hjemmefra for alle at alt som virker litt kjent virker veldig kjent, som når man er fra Tønsberg og møter noen fra Tønsberg utenfor Tønsberg.

Kveldene her går med på en liten håndfull Imperials i baren. Jeg har kommet over noen interessante muligheter her, blant annet en lukrativ online gambling-operasjon som trenger folk og en "internet content"-idé som går ut på fotografering av costaricanske prostituerte på oppdrag fra amerikanske pornosites. Min ti år gamle drøm om å svette på et kontor i jungelen og leve av snusk er farlig nær å gå i oppfyllelse, noe jeg er sikker på ville gjort de hjemme stolte av meg. Sentralamerika er i sannhet for langt fra Gud og for nær USA.

I forrige uke var det en orkan som pløyde ned boligene til 60.000 av 90.000 innbyggere av øynasjonen Grenada. Når jeg fortalte dette til en jente fra Philadelphia som ferierer her et par uker svarte hun "Really? I've heard they got a really good vet school down there, my friend goes to it". Amerikanernes entusiastiske evne til å stenge alt negativt ute imponerer meg stort. Faktisk vurderer jeg å anse tyveriet av Skrik og Madonna som en slags symbolsk avslutning på min skandinaviske holdning til tragedie, nederlag og tuberkulose som interessante samtaletemaer i baren.

En annen replikkveksling som kan fungere som en stemningsrapport gikk slik: "Its saturday tomorrow!" "Wow! What day is it today?". Det er mulig jeg deltok i denne samtalen.

Costa Rica består av ferierende rich kids fra rundt om i verden og en lokalbefolkning som lever for og av å betjene oss. En løsning alle virker fornøyd med.

Bungalow, detaljstudie

Natt 5 holdt jungelen meg våken hele natta med et eviglangt brøl av regn, vind gjennom trærne, apebrøl, insektsgnål og hundeglam. Sirissene, det evige altomfattende skriket fra sirissene, fyller alltid den stillheten som måtte være igjen. Det var som å sove ved siden av en jetmotor. Fra hengekøya har jeg på en uke sett ville aper, tre typer øgler, fuglearter fra store rovfugler til papegøyer og insekter nok til en dyrehage, hvorav halvparten antakelig er dødelig giftige eller bringer med seg malaria og denguefeber. Ingen slanger ennå, bank i bordet.

Well, Sam, at least it keeps the mosquitos away.
Hovedgata i Santa Teresa
Low tide night patrol

Guillermo, Funky Monkeys hus-surflærer/kokk/altmuligmann, viste hilsnene til ham fra surf-elevene i gjesteboka. Fra portugiseren som mistet en finger ("I fixed it"), el Americano Frutillo (overkroppen hans så ut som jordbær etter han traff et rev) og han som fikk en flenge fra hodet til albuen. Så langt er jeg fornøyd med å trene på egenhånd.

Det er vanskelig å forklare hva som er dragningen til surfing, så jeg skal heller beskrive hvordan surf-treningen min foregår. Jeg står opp 07:30, tar en rask dusj og kanskje en kaffe før jeg går ned til stranda med et åtte fots brett (noen ganger 7 fot om jeg føler meg tøff), noen ganger er bølgene digre og kommer inn rotete nær stranda, lave, sjeldne, svake, sterke eller langt ute, alt etter som det er lavvann, høyvann, fra- eller pålandsvind og hva som har skjedd ute i Stillehavet. Det er umulig å forutse, og stort sett spør vi hverandre, men det ser ut til å være en del forskjellige oppfatninger av hva som er bien olas uansett, så jeg er sjelden særlig klokere av det. Så langt foretrekker jeg de sjeldne, små og sterke.

Jeg går utover så langt jeg kommer før jeg legger meg på brettet og padler utover, stort sett avbrutt hvert femte sekund av en bølge som har brutt og som slenger meg like langt inn som jeg kom ut med padlingen. Når jeg er langt nok ute fra stranda til at ikke alle bølgene har brutt - eller det er langt nok til at jeg kan surfe inn i whitewashen, snur jeg brettet og meg selv rundt og forsøker å ta neste bølge jeg tror er kraftig nok til å bære meg. Så forsøker jeg å komme meg opp stående på brettet, helst uten å gå via knærne, og stå oppreist så lenge som mulig innover. En av fem (kanskje ti) ganger går dette, ellers fumler jeg, feilberegner bølgene eller gjør noe annet feil så jeg går på trynet - med åttefotern er frekvensen høyere på hvor ofte jeg kommer opp.

Det er stein tilfeldig rundt om der ute og grov sand kan være røft å treffe fra stående posisjon i fart. I tillegg er man surret fast i et 7 fots stykke spisset glassfiber med finner. Jeg har i skrivende stund arr på hvert lem og 3 mysterie-blåveiser jeg kan se, hvordan ryggen er vet jeg ikke.

Trekvart eller mer av tiden går ut på å forsøke å padle ut. Det vil si at i beste fall er jeg i en situasjon hvor jeg kan forsøke å reise meg på brettet i fart en tjuedel av tiden jeg er der ute, og den tiden jeg står oppreist er kanskje 10-20 sekunder av en time.

Dette har jeg reist halve kloden rundt, fra alle jeg vil bruke tid sammen med, for å gjøre en time/halvannen tre timer om dagen. Det er den dragningen surfing har.

Incoming!
Detaljstudie, et halvt sekund før jeg tumler innover
Mine eneste plagg utover shortsen

Surf-uttrykk lært så langt:

Choppy: Bølger som kommer så fragmentert at det ikke er noe å surfe i.
Duck-dive: Svømme inn under motgående bølger for å komme forbi.
Turtle: Gå under bølger opp/ned med longboard fordi det er for stort for duck-dives.
Point break: Sted hvor bølgene alltid brekker på et spesifikt punkt.
Kook: Negativ karakteristikk av dårlig surfer.
Whitewash: Det hvite skummet som kommer etter bølgene bryter.

Jeg har fått en ny og omfattende interesse for høyvann og lavvann, på synkende eller stigende front.

Natt i tropene

Jeg har ikke hørt en mobiltelefon siden jeg kom hit, ikke sett en tekstmelding, den eneste avisen jeg har lest var på spansk, et språk jeg ikke forstår, vet knapt hvilken dag det er eller hva klokka er og de få epostene jeg får gleder jeg meg til å lese. Spiser når jeg er sulten, sover når jeg er trøtt og ikke minst våkner jeg grytidlig og ser frem til å begynne en ny dag.

I sannhet paradis, men jeg bruker penger som ferie og ikke ekspedisjon. Jeg reiser snart videre på jakt etter et nytt paradis og forsøker Santa Teresa-på-budsjett etter å ha sett mer av verden.

Konklusjon: Pura vida med en prislapp

Hengekøye med eventyrer-bein