Etappe 7: Rapa Nui, South Pacific

Den geografikyndige leser vil vite at dette er langt fra Sentralamerika, men la oss kalle det en detour.

Hvilke hemmeligheter havet har

Dette er verdens ende. Jeg er lenger fra Norge enn det er mulig å komme på jordens overflate, på et av klodens mest isolerte bebodde sted, fire tusen kilometer fra sør-amerikansk fastland og ut i Stillehavet. Det er det klassiske ekspedisjonsmål, den mystiske og hemmelighetsfulle Påskeøya. Eller Rapa Nui, som den heter på polynesisk.

Jeg forteller en canadisk japaner som spør meg om reiseruta mi gjennom Sentralamerika og Argentina at jeg er en nordmann som reiser i Thor Heyerdahls fotspor. Han er uhyre fascinert og lurer på om jeg kan ta bilder av ham når han står foran statuene.

Påskeøyas berømte statuer kalles moai på Rapa Nui (som er det korrekte navnet på både øya og språket). Det var reist flere tusen av disse under rapa nui-kulturens høydepunkt, men før europeerne kom frem var alle revet ned under borgerkrigen som antakelig hadde foregått. Statuene som er reist nå er satt opp igjen av eventyrere og et japansk kran-selskap etter andre verdenskrig.

I tillegg er en moai reist ved at den er senket i havet utenfor øya, på ønske fra et dokumentarfilm-team. Jeg er noe usikker på den dokumentariske verdien av denne filmen.

Det er like mye usikkerhet rundt hvorfor statuene ble revet ned som det er om hvorfor de ble laget i første omgang. Rapa Nui'ene har et noe lemfeldig forhold til historie. Selv om øya kun har vært befolket i ca 1500 år rakk beboerne fort å glemme hvor de kom fra, og oppfatningen på øya før de ble funnet igjen var at Påskeøya var det eneste i hele verden, et syn man fort kan forstå når man står og ser utover havet fra øyas høyeste punkt, med Stillehavet og himmelen som en altomfattende kuliss som dekker alt i blått og hvitt.

Likevel klarte innbyggerne i sin korte historie å tømme øya for alle ressurser - de hogg ned det siste treet på øya, selv om man med selvsyn kunne sett utover og registrere at det ikke finnes flere trær. Hvordan de kunne tillate dette å skje har de bekvemmelig nok også glemt, men sannsynligvis er dette hva som førte til borgerkrigen hvor de fleste innbyggerne ble drept - og kannibalisert av de overlevende.

Detaljene i Påskeøyas historie er dog mysterier og fasiten er glemt, bortsett fra det som måtte være skrevet ned på Rongo Rongo-platene, noen steinplater med en hieroglyfisk skrift. Dessverre har de også glemt språket det er skrevet ned med.

Når europeiske eventyrere, sør-amerikanske realpolitikere og kirken også velvillig fremmer sine tolkninger av historien, gjerne ved å rakke ned på hverandres, blir den heller ikke mindre selvmotsigende og mystisk. På kirkas påskeøy-museum er Thor Heyerdahl meget motvillig nevnt kun et par ganger, den ene gang i forbindelse med en liten moai som etter skrivende "ble returnert av et museum i Norge etter noen tok den med seg bort fra øya".

Thor Heyerdahls teori om at påskeøyas innbyggere og steinhoggerkunst kunne komme fra Peru blåses også etter sigende bort av de fleste moderne arkeologer, med henvisning til at blodprøver viser at innbyggerne helt klart er polynesiske. Og det er også susende åpenbart at de er polynesiske når man møter dem og kulturen på øya. Men i neste åndedrag nevnes det i alle historier at det fantes to forskjellige kulturer på øya i en lengre periode, og at statuene ble bygget av "langørene", som antakelig var den herskende kulturen. At statuene, lik noen peruvianske urinnvånere, har lange ører, kunne man tro skulle tale til Heyerdahls forsvar, uten at jeg kunne se det i den offisielle historien slik den blir presentert av kirka.

Chilenske myndigheter, som annekterte øya på slutten av 1800-tallet, setter dog pris på teorien om sør-amerikansk innflytelse på Rapa Nui.

Legger man også til at blodprøvene også viste baskiske gener hos de tradisjonelle polyneserne, er det tydelig at hele historien ennå ikke er fortalt.

Uten at Rapa Nui'ene bryr seg nevneverdig. Det er tross alt de som har en historie med å glemme historien. Kanskje er den ikke så viktig hvis hele verden er en øy man kan se tvers over?

Eventyreren i det han skuer utover havet i et tankefullt øyeblikk. Polynesere? Peruvianere? Baskere?!
PÂskeøylandskap
Statuehoggeriet
Uferdige moais
Moais, avfotografert i det de skuer utover havet i et tankefullt øyeblikk.

Påskeøya består av tre undersjøiske vulkaner som har kommet opp over overflaten og er ca 30 km lang på det lengste. Det er to åpne krater fylt av vann, ellers er den en vulkansk øy ikke ulik Island, med harde steinsletter og lite vegetasjon. Det blåser alltid og været skifter raskere enn man kan kle seg om. Den er et polynesisk tropisk paradis og en ugjestmild steinørken på samme tid.

Utenfor Hanga Roa er det lydløse og tomme distanser befolket av hester og kyr som går fritt og beiter det lille gresset som gror mellom steinene, bare avbrutt av en sjelden jeep med turister som jager de av veien og kjører videre. Av og til kommer en moai eller ahu til syne når man kommer rundt et hjørne. Eller et enormt krater åpner seg når man endelig er på toppen av fjellet.

En ahu er en tradisjonell plass hvor moaiene plasseres

Buskene langs vannet nederst er store trær
Stillehavet på sitt vakreste
Sentrum av hovedstaden Hanga Roa

Når jeg reiste mot Rapa Nui tenkte jeg at for å dra dit ingen har dratt før, må man dra til det ytterste punktet vi kjenner - og fortsette videre. Og Rapa Nui er i gråsonen, på vei mot horisonten. Første dag jeg kom frem kjempet jeg meg opp på øyas høyeste punkt, den fjerneste av de tre vulkanene, og også punktet lengst fra flyplassen og veien tilbake. Selv om vulkanen ikke er høyere enn 500 meter, er veien opp over en mil i stiv motvind.

På toppen finner jeg verdens ende. Jeg kan knapt stå oppreist når vinden blåser mot meg, og bare unntaksvis bryter tåkedekket som suser imot meg der opp nok til at jeg kan se ut over ingenting i Stillehavet. Det er som når Truman treffer veggen i Truman Show - men det er ingen dør ut av studioet. Dette er horisonten.

Når jeg nådde toppen sto en gammel asiatisk kvinne alene og vinket energisk til meg lenge før jeg kom opp. Vi konverserer hyggelig og tar bilder for hverandre før hun drar ned. De senere dagene møtes vi tilfeldig flere ganger, og over middag en dag kommer det frem at hun har en Ph.D i sosiolingvistikk, og jeg forteller om min lingvistiske bakgrunn og ydmykt om en teori jeg har puslet med om hvordan språk fungerer som grenser mellom kulturer.

Hun gir meg prompte kortet sitt og beskjed om at når jeg har kommet lenger med denne teorien skal jeg kontakte henne.

Jeg er nå en ung mann som har reist en strabasiøs og begivenhetsrik ferd til verdens ende, for der å møte en klok gammel kvinne som gir meg en oppgave. Noen ganger er livet også en fabel fra gresk mytologi.

Noen steder man drar fra skal man aldri mer returnere til. Og etterhvert svinner minnene.